Av Majken Jekthammer

url.jpg
Marika Bentzen (16) gikk fra å være en selvsikker jente med store drømmer, til å miste seg selv helt.

Bergen, oktober 2014. Marika åpner seg opp og skriver om angsten på bloggen for aller første gang. For første gang er hun åpen og ærlig om forandringene i livet. Til og med mor og far skal få vite nå.

Det er midt på natten. Marika sitter å skriver sin ufiltrerte sannhet fra pikerommet. Hun har truffet bunnen. Aldri før har hun vært så lagt nede og så redd.

Hun vil at folk skal vite hvorfor hun ikke er på skolen. Hvorfor hun er så stille og sjenert uten at de trenger å gjette seg til hva som er galt. Hun vil ikke at noen skal synes synd på henne. Samtidig er Marika redd, redd for hva folk vil si og tro om henne.

Med hjertebank trykker hun på publiseringsknappen. Like etterpå sletter hun innlegget i frykt, hva vil mamma og pappa si? En uke senere er innlegget ”Klump i halsen” postet igjen.

– Det var veldig stort for meg. Ikke bare å dele det, men også all responsen jeg fikk i etterkant, sier Marika.

Over 4000 mennesker leste innlegget ”Klump i halsen” og nesten like mange la igjen respons. Jenter som kjente seg igjen i situasjonen åpnet seg opp og delte erfaringer. Flere mødre sendte fortvilte eposter, og spurte om Marika kunne ta kontakt og snakke med døtrene deres.


Panikkanfall

Marika legger seg i sengen og prøver å sove. Rommet hennes er mørkt, og hun er egentlig ikke så veldig trøtt. Da begynner tankene å surre. Hun lurer på om vil klare å komme seg på skolen neste morgen, og på hva som vil skje hvis hun ikke gjør det. Hun tenker på fremtiden, vil hun få en god fremtid? Pusten går tyngre og tyngre.Til slutt har hun lyst til å skrike, rope på mor og far, men det går ikke. Hun føler seg fanget og tårene renner. Sengetøyet hennes er helt vått av svette. Hun har panikk.

url.jpg
Ny hverdag

Marerittet startet på slutten av barneskolen. Marikas personlighet forandret seg. Hun trakk seg mer og mer tilbake. For første gang turte hun ikke å snakke høyt i klassen. Følelsen av å være mislykket, alene og redd tok over.

Første skoledag på ungdomsskolen gikk bra, men bare etter en uke ble hun redd for å gå på skolen. Ny skole, ny klasse og nye lærere. Den sosiale angsten bygde seg opp. Hun var ikke selv bevisst på hva som foregikk i tankene hennes. Selv trodde hun at hun bare var dum og sjenert. Hun ante ikke at hun hadde fått angst.

Marika startet med unnskyldninger for å slippe å gå på skolen. Hun løy til lærere, mor og far. Hun var redd for hva andre tenkte og syntes om henne

En lærer merkertil slutt noe som ikke stemmer, og trekker Marika til siden. Tankene strømmer igjennom hodet. Er det noe galt med meg? Skal hun kjefte på meg? Er jeg forlite aktiv i timen? Hun skjelver. Til Marikas store overraskelse, spør læreren med en rolig stemme ”Trives du på skolen?”. Alt hun vil er å skrike. Høyt. Men hun tvinger fram et ”Nei”.

Sammen med skolens rådgiver finner de ut at de skal kontakte BUP (Barne-ogungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Skolen tilrettelegger bra, og tross for høyt fravær og sykdom kommer Marika seg gjennom ungdomsskoleårene.

url.jpg


Mellomste i søskenflokken

– Da jeg vokste opp var storesøsteren min syk, og naturligvis gikk det meste av oppmerksomheten fra foreldrene mine til henne. Da hun begynte å bli frisk, fikk jeg en lillesøster som i hvertfall trengte oppmerksomhet. Det var vanskelig å være ”dritten i midten”, forteller Marika.

Hun har lenge følt seg annerledes. Hun trives best i eget selskap og vil gjerne sitte alene med en bok når andre foretrekker en fest. Ingen dager er like, og depresjonen går i bølger.

Noen dager kan hun ha vanskelig for å trå utenfor døren, møte nye mennesker og komme seg på skolen. Andre dager kan hun føle seg alene i et rom fylt med mennesker.


Fikk profesjonell hjelp

Å snakke med foreldre og familie og åpne seg om angsten var lenge veldig vanskelig. Hun tenkte på hvordan hun kunne få sine nærmeste til å forstå henne, når hun skrev på bloggen – før hun la den ut for hele verden. 

Marika startet på BUP, men hun hadde vanskelig for å fortelle muntlig. Hun var redd for å si alt hun tenkte, og sa gjerne ting som ikke stemte. Hun foretrakk heller å skrive. 

– Den første tiden gikk vi igjennom et program som jobbet med selvtilliten. Dette traff meg ikke helt og jeg klarte ikke å åpne meg opp, forteller Marika. 

Etter hvert fikk hun ny psykolog og ting endret seg. 

For foreldrene til Marika har det vært vanskelig å forstå. 

Bergen, mars 2016. Marika forteller til foreldrene hvordan hun tenker og føler. Hun får god hjelp av to psykologer på BUP. Først snakker hun med sin psykolog, og mamma og pappa med en annen. Etterpå samler de seg og hun fortalte at hun hadde det vanskelig.


”En dag skal jeg føle meg levende igjen. Den dagen skal jeg smile, og tårene kommer til å renne nedover kinnene mine. Ikke fordi jeg er sliten og lei, men fordi jeg er glad.”
-Marika på bloggen sin


Folk er forsiktige

Marika forteller om hvordan mennesker rundt henne begynte å behandle henne annerledes, etter hun åpnet seg om angsten.

– Jeg har aldri blitt direkte avvist på grunn av angsten, men jeg merker godt at folk er veldig forsiktig med hva de sier til meg, sier Marika.

Ofte sier folk også unnskyld til henne, i redsel for å ha sagt eller gjort noe feil. Hun har fått høre at det er vanskelig for eksempel for klassekamerater, å bli kjent med henne. Fordi de er redd for å si noe galt eller fornærme henne.

Marika er ikke den personen som roper høyest og snakker mest. Hun er den stille typen. Derfor er det vanskelig for andre å vite hvordan hun er som person, og mange tør ikke å ta kontakt. Dette synes hun er veldig trist, for innerst inne er hun jo en veldig åpen og ærlig person som ikke bryr seg om at noen sier noe ”feil”.

– Av og til kan jeg føle meg veldig plagsom. Jeg må hele tiden spørre om noen av vennene mine kan betale noe i kassen for meg. Eller spørre læreren om noe for meg, fordi jeg ikke tør selv, forteller Marika.

Hun har alltid vært redd for å miste nære venner, men de har alltid tatt godt vare på henne.

Nye drømmer

Marika har fått nye drømmer. Nå vil hun skrive en bok. En bok som kan hjelpe andre til å forstå både henne og andre personer i hennes situasjon. Den skal være veldig personlig, og hun skal ikke legge skjul på noe. Hun drømmer også om å kunne leve av å hjelpe andre med sine erfaringer og opplevelser.

– Det hjelper meg å hjelpe andre, sier Marika.