Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Archive for juli 2016

God morgen! Akkurat nå så skriver jeg til dere fra Kroatia. Når man har mye å gjøre så er det ikke like lett å få postet alle blogginnleggene, men jeg kan fortelle dere hva jeg har gjort siden sist. 

På torsdag hadde begge søstrene mine bursdag så da ville jeg så klart være med dem, og på fredag feiret vi meg, Sanne og Leah. Hele familien var her på besøk, og det var en utrolig fin dag. Dagen etter, lørdag, så gikk hele formiddagen til pakking og forberedelser før vi reiste hjemmefra klokken tre. Ganske spesifikt, haha. 

Det er nå eg skal fortelle dere om den spennende turen våres for å komme oss hit. Kjøreturen på vei til flyplassen startet med at bilen ble ødelagt og det resulterte i at meg, Leah og mamma ble sittende igjen på en bensinstasjon, i mens pappa måtte komme seg hjem å bytte bil. Dette gjorde oss selvfølgelig veldig stresset, så det ble noen hektiske timer på flyplassen, med en liten frykt om at vi kanskje ikke ville rekke flyet. Men det gjorde vi, og flyturen så ca slik ut: 

collage

Deretter kom vi oss gjennom alle kontrollene og hentet bagasjen, og så var vi endelig fremme. Eller, utenom det som skulle være to timer i bil frem til plassen vi bor på. Det var ingen på flyplassen med syv seter i bilene sine, så igjen så nådde vi toppen av stress. Vi kom fram til at vi måtte kjøpe noen bussbiletter, så vi tok bussen i førti minutter før vi kom frem til en busstasjon. Her stod vi å ventet i en stund, mens mamma snakket med de som eier leiligheten og han fikk sendt oss en bil. Heldigvis var denne bilen mye bedre enn det utvalget vi hadde på flyplassen, så vi gjorde vel lurt i å ikke hoppe inn i den ene taxien. 

Så etter to timer på veien, med en tjue minutters pause i mellom så kom vi frem rundt halv to. Da var det rett i seng og nå sitter jeg her å skriver til dere, fra Kroatia. Så en spennende tur, men så var det jo gøy med et lite eventyr også. Noen ganger er det vel kanskje best å ikke planlegge eller vite alt! 

Nå skal jeg trekke skuldrene tilbake og bare slappe helt av. Jeg satser på at jeg får blogget hver dag. Vi snakkes! 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Okei, nå skal jeg prøve å skrive det som det er. Dere vet hvordan jeg har skrevet så mye om det å miste seg selv? At jeg tror på det at man må miste seg selv før man finner ut hvem man er? Den tanken hjemsøker meg. Jeg har vært på det stedet hvor jeg ikke hadde en eneste anelse om hvor jeg skulle gjøre av meg eller visste hvem jeg var. For omtrent et år siden mistet jeg meg selv helt. 100%. Siden det har jeg bygget meg oppover, og selv om jeg fortsatt har vært usikker på hvem jeg er – og er usikker på hvem jeg er, så har jeg følt at det i det minste har forbedret seg. Jeg har fått bedre selvtillit og lært meg å gi litt f i hva andre synes og mener. Jeg har lært meg å tenke for meg selv, og stå for mine meninger. Jeg har også lært at omtenksomhet, høflighet og et godt hjerte vil få meg lengre enn popularitet.

Men de siste dagene har jeg kjent litt på den følelsen igjen. Følelsen av å være fortapt. Jeg har så mye å glede meg til de neste dagene, men jeg føler meg egentlig litt likegyldig til alt, og ikke minst er jeg sint og skuffet for at jeg lar meg selv føle det sånn. Jeg kjenner på en følelse jeg ikke har kjent på lenge. En følelse av å miste seg selv. Og vet dere hva? Jeg er så redd. Jeg er så ufattelig redd for at jeg skal havne der nede på bunnen igjen. Jeg vil ikke komme dit. Jeg vil aldri se det stedet igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse siste dagene har vært ganske fæl for å si det rett ut. Jeg har prøvd å gjøre ting som skal få meg til å tenke på noe annet, men den ene tanken følger meg. Jeg vil så gjerne være positiv og gjøre mitt beste på alle fronter, men hodet mitt har bare sluttet å fungere. Kroppen min verker.

At skolen snart begynner igjen hjelper ikke så veldig mye heller. I begynnelsen nektet jeg å gå på videregående, jeg ville ikke. Så ble jeg litt mer positiv til det og tenkte at jeg i det minste kunne klare å fullføre ett år – og jeg har fortsatt det målet, men jeg vet at grunnen til at jeg plutselig ble så positiv om det var fordi jeg ikke ville takle problemet. Istedenfor å innse at jeg faktisk må tilbake på den skolebenken, så bare dyttet jeg det vekk ved å være positiv om det. Jeg håpte at det ville gjøre at alle snakket mindre om det. Det fungerte, men nå har jeg den tanken på skuldrene også. Jeg har innsett for meg selv at om noen uker så skal jeg tilbake på den skolebenken. Jeg skal gjennom det fengselet en gang til, og det knyter seg i magen. Klumpen vokser seg større og større for hver dag som går, og jeg kjenner på den følelsen av at jeg har mistet meg selv. Den følelsen jeg er så redd for. Den følelsen jeg hadde etter første uken på ungdomsskolen.

De siste ukene har jeg mistet helt mål og mening med hva som egentlig er poenget med dette livet. Misforstå meg rett, jeg er evig takknemlig for det jeg har. Familien min og vennene mine har vært de beste støttespillerne, og jeg elsker dem for det. Men jeg vet ikke hvem jeg er, og da sliter jeg med å forstå hvordan de gjør det. Den følelsen jeg har inni meg hver kveld når jeg ser ut vinduet i mørket, det er en følelse jeg ikke klarer å beskrive. Hvis jeg hadde prøvd ville det  hørt omtrent slik ut: «Følelsen av tomhet og ubevissthet. Følelsen av ikke tro på noen verdens ting, og følelsen av å genuint lure på om du er en ekte person. Å lure på hvorfor universet er skapt, hvorfor vi eksisterer – og hva som er forskjellen på å eksistere og leve. Spørsmålene om hvorfor jeg er slik som jeg er, og hva som er meningen med disse følelsene. Følelsen av å ikke vite noen ting, men samtidig være sikker på alt.» Slik ville jeg beskrevet det hvis noen spurte, men jeg føler fortsatt ikke at det blir helt riktig. For det er ikke akkurat slik jeg føler. Det er så mye mer. Det gir så mye mer mening inni dette lille hodet mitt. Jeg skulle ønske dere alle visste, men jeg unner ingen denne følelsen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er redd for at jeg setter meg mål som er for høye. Jeg er livredd for hvordan fremtiden min kommer til å se ut. De siste årene har jeg følt, uansett hvor teit det høres ut, at det er noe annet for meg. Jeg har vært overbevist om at jeg en dag kommer til å gjøre det jeg vil, og leve ut de drømmene jeg har ønsket meg. At det finnes noe større for meg. Noe mer enn denne ubevisstheten og disse tankene. Jeg er en drømmer, men jeg holder på å ta livet av de drømmene nå – fordi jeg er usikker på om jeg bare har løyet til meg selv. Hva om det ikke er noe for meg der ute? Hva om jeg oppnår drømmene mine, men blir skuffet fordi det ikke ble slik jeg trodde allikevel? For ca. et halvt år siden var jeg sikker på at jeg var en av de personene som kunne klart meg helt fint uten å gå på videregående, fordi jeg var sikker på at det ikke er det som er meningen for meg. Nå sitter jeg her på rommet mitt, jeg vet at jeg skal stille opp på første skoledag, og at jeg skal gjøre mitt beste – fordi det er akkurat hva folk har fortalt meg at jeg bør gjøre.

For noen uker siden tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve, og kanskje kunne jeg til og med fullføre hele første året. Jeg tenkte også at hvis jeg ikke skulle klare det så hadde det ikke gjort noen ting, fordi jeg skulle nok finne meg en annen vei uansett. Jeg var overbevist om at jeg kom til å klare meg uansett. Men nå? Hva hvis jeg ikke klarer det første året, de første ukene, eller hva om jeg faktisk ikke klarer de første dagene en gang? Da er alt håp ute for meg. At menneskene rundt meg har klart å påvirke meg så mye det er skremmende. Selvfølgelig bør jeg gå på videregående, men jeg kan med hånden på hjertet si at skolen har tatt mer fra meg enn den har gitt meg – og da føles det plutselig ikke riktig lenger. 

Jeg tror helt ærlig at skolen ikke er for alle. For all del, dere som vil faktisk vil gå og ønsker å lære om alt det man lærer på en skole, kjør på! Men for oss eventyrlystne, drømmere og tenkere. For meg selv – hvorfor skal du tilbringe enda flere år på en skole hvor du blir tvunget til å sitte på ræven, når du uansett ikke får med deg noen ting? Når det eneste du lærer er hvordan det er å føle seg redd og usikker. For det er nettopp det jeg gjør. 

Frykten for å miste meg selv igjen er stor. Større enn noe annet jeg har vært redd for. Jeg klarer ikke å gå gjennom det igjen. Jeg kan ikke miste kontrollen over meg selv igjen. Jeg har gått rundt å håpet på at dette bare er en av mine dårlige perioder, og at det kommer til å bli bedre om noen dager, eller en ukes tid. Det kan godt hende, men jeg kjenner igjen denne følelsen, og det er ikke den jeg pleier å få når jeg er inni en dårlig periode. Dette er den følelsen jeg hadde hele sommerferien før jeg begynte på ungdomsskolen, og årene etter. Jeg er redd for at alt begynner fra start igjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det gjør jeg ikke selv engang, men jeg trenger å få dette ut. Jeg trenger å skrive. Jeg trenger å skrive, uten å tenke samtidig. Jeg trenger at hendene mine prøver å sette ord på det hodet mitt ikke kan. Jeg har prøvd så hardt å få dette sagt, i håp om at det vil lette noen kilo fra skuldrene mine. 

Jeg vil så gjerne – jeg vil  gjerne bare gi meg et selv et slag i skulderen og si «ta deg sammen Marika» og så klare det. Jeg vil så gjerne klare å fullføre det ene året på videregående, det er i hvert fall det jeg prøver å si til meg selv. Jeg vil så gjerne finne meg selv. Søren heller, jeg er så lei de ordene nå.

Jeg er lei av å ikke forstå, lei av at andre ikke forstår. Jeg er skuffet over meg selv som lar disse følelsene påvirke meg. Jeg trodde at jeg hadde blitt sterkere nå, at å miste meg selv ikke ville gjøre like vondt andre gangen. Jeg er livredd. Jeg er sint, skuffet, lei meg, redd og alt annet på samme tid. Jeg kan ikke miste kontrollen nå. Ikke gjør det mot meg.

Jeg er redd for å trykke på publiser knappen. Det er jeg vel egentlig alltid, men i dag er det litt verre. Husk at jeg deler dette med dere fordi jeg vet at det er andre som sikkert kjenner på noen av de samme følelsene, og jeg vil ikke at noen skal  føle seg alene. Jeg vil ikke føle meg alene. Bloggen har ikke vært slik jeg ønsker den skal være de siste ukene, men dere må bare gi meg litt tid. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Ukens tanke: Vi bruker altfor mye tid på å vente. Jeg venter hele tiden på tingene jeg ser fram til, og til slutt glemmer jeg hvor takknemlig jeg er for det jeg har her og nå. Jeg må bli flinkere til å leve litt mer i nåtiden. Alle må bli litt flinkere til det. 

Ukens craving: Kan jeg si Pepsi Max igjen? Haha, jeg blir aldri lei. 

Ukens opptur: Jeg har ikke gjort så mye denne uken, men det har vært deilig å slappe av litt mens jeg leser en bok. Tror det må være denne ukens opptur – eller da meg, pappa og Leah dro på brann stadion på fredag, det var kjekt det også! 

collage

Ukens nedtur: Hodet mitt. Denne uken har jeg grublet over ekstremt mye ting, og det har plaget humøret mitt litt. Men jeg prøver å ikke la det påvirke meg for mye og heller prøve å være positiv. 

Ukens lættis: For noen kvelder siden når jeg hadde lagt meg. Har dere noen ganger blitt så overtrøtt at alt dere ser eller hører er morsomt? Haha, jeg er fortsatt overrasket over at jeg ikke har sixpack etter den latterkrampen. 

Ukens låt: «Running low – Shawn Mendes» 

Ukens øyeblikk: Når jeg skulle gå fra buss terminalen for noen dager siden og himmelen plutselig bestemte seg for å åpne seg. Det er lenge siden det har regnet så mye og vanligvis ville jeg hvert fall gått litt fortere og funnet meg et tak og stå under, men akkurat der og da gjorde det ingenting. Regnet er vakkert. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

SETT PÅ 1080PX FOR BEDRE KVALITET

Etter å ha lastet opp videoen to ganger pga feil med musikken fikk jeg endelig til å publisere den på youtube. Jeg må bare beklage for min dårlige energi i denne videoen altså, og for at jeg mumler sånn. Haha, jeg får høre ofte at jeg mumler, men jeg tror ikke på det før jeg hører det selv. Jaja, video ble det hvertfall – og jeg håper dere liker den. Ikke glem å abonnere på kanalen min for fler videoer: her!

Er det noe mer dere lurer på så er det bare til å spørre 🙂


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

 

Du var så klar for å skrive ned hva som foregår oppe i hodet ditt, men så forsvant der med en gang du la fingrene på tastaturet, ikke sant? For fem minutter siden la du med halve dynen over deg, usikker på om du var varm eller kald. Nå sitter du oppreist med et lys fra dataskjermen som svir i øynene dine bare fordi du ville skrive. Klokken er snart tre på natten, du burde sove. 

Hva er det egentlig du tenker på? Er det så mye at du ikke klarer å sette ord på det? Ikke si du skal begynne å fortelle om det tankekaoset der nå. Du må sove, men du sitter fortsatt å lurer på hva du skal skrive. Du vet hva du vil skrive, men du klarer ikke å sette ord på det. Det er en sånn følelse. En sånn som du ikke helt forstår selv.

Nå gjør du det igjen. Du stirrer tomt ned på tastaturet, mens du håper at ordene skal komme til deg. Kanskje du må vente litt til, eller kanskje ikke, for i går skrev du et innlegg om at vi bruker hele livet på å vente. Kanskje du bør la vær da. Ikke motsi deg selv. 

Nå er klokken tre. Du bør sove, hører du? 

collage

Du jobber så hardt med det du brenner for, men flere ganger for dagen lurer du på hva som er vitsen. Flere ganger om dagen har du lyst til å gi opp. Du er på grensen til å gi opp. Fordi du sammenligner deg med andre? Kanskje. Fordi du lurer på hvorfor du i det hele tatt gidder når du uansett ikke blir like flink som de beste uansett? Ja. 

Du spør deg selv flere ganger for dagen hva som er ekte. Det spørsmålet kommer til å følge deg resten av livet. Du kommer i hvertfall ikke til å få svar på det med det første. Ingen vet, vet du. Du lurer på hvordan i huleste du skal komme deg ut av denne boblen. Hvordan de neste årene av livet ditt kommer til å se ut. Du er redd, spent, glad og trist på samme tid. Du er den stormen fanget i en liten regndråpe. 

Du gråter fordi du er glad for at autister kommer seg ut døren for å spille Pokemon go. Det så du på nyhetene i dag, ikke sant? Folk sier du har et stort hjerte, at du bryr deg om andre. Kanskje til og med litt for mye noen ganger. Du hater når folk syns synd i deg og du har en samvittighet litt for stor. Men noen ganger er du likegyldig til alt og alle. Noen dager er du hard som stein. Du stenger følelsene inne. Du er redd. Er det det du er? 

collage

Du venter på at noe i livet ditt skal skje, slik at du kanskje begynner å skjønne ting. For du sliter med det, gjør du ikke? Du sliter med å forstå. Hvorfor er ting slik som de er? Er det meningen, skjebnen kanskje? Nei. Ja. Du er usikker. Du er ofte usikker. Redd for å gjøre feil. Du må alltid dobbelsjekke, bare sånn for sikkerhetsskyld. Du er redd for hva folk vil si hvis du gjør feil. Du er redd for din egen reaksjon. Som om vinteren – du gjør hva som helst for å unngå å skli på isen. Ikke fordi du er redd for  å falle, men fordi du er usikker på hvordan du skal reagere. 

Du skriver. Du skriver flere sider, men så trykker du lett på angre knappen og alt forsvinner. Ikke husker du det senere heller, for hukommelsen din er ikke noe å skryte av. Det plager deg, det vet jeg. Du husker ikke hvem du var når du var liten. Du husker såvidt hvem du var for noen måneder siden. Er det derfor du skriver, fordi du er redd for å glemme? Kanskje det ikke er meningen du skal huske. Kanskje det er en del av spillet. Kanskje du er hovedpersonen i en bok som noen leser nå. Kanskje du er en brikke i et spill. Kanskje du aldri vil klare å finne ut hva du er, hvem du er. 

Den siste bekymringen du har nå. Er dette halvhjertet? Nei, dette er deg. Dette er hele hodet ditt nå, brettet ut og skrevet ned på et papir. Eller en datamaskin er vel mer riktig. Dette er inni ditt hode, nå, klokken halv fire om natten. Så godt som det kan bli. 

Er dette halvhjertet?

04:01
KJÆRE HJERNEN MIN,
NÅ MÅ DU SOVE

 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Mesteparten av dagen i dag har blitt brukt til å filme videoer til dere! Jeg har filmet tre videoer, og den første kommer allerede i morgen. Jeg ble ferdig med å redigere videoen for en stund siden, men det er ikke lett å finne noe fin bakgrunnsmusikk. Hvis dere har noen tips til fine sanger eller nettsider som ikke er copyright så tar jeg gledelig imot tips! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dagene går helt i surr nå når det er ferie og det ikke er faste rutiner. Det gikk ikke opp for meg før nå at det er lørdag allerede. Ikke at det har noe å si, men denne uken har gått utrolig fort! Det er også bare en uke igjen til jeg drar til Kroatia med familien. Jeg skal ikke snakke for mye om det, men jeg gleder meg! 

Nå får jeg vel komme meg tilbake til redigeringen av videoene. Mangler bare musikk til spørsmålsrunden, som sagt, så den kommer i morgen – med mindre jeg støter på noen andre problemer. Det er vel typisk meg å få noen tekniske problemer nå, haha. Kryss fingrene. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

(VI = JEG, MEN JEG ER GANSKE SIKKER PÅ AT JEG IKKE ER DEN ENESTE)

Vi venter. Vi venter hele vinteren på sommeren, og når sommeren endelig er der har vi nedtelling til sydenturen. Når sommeren er over venter vi til det er høstferie, før vi venter på vinterferien og så jul. Etter jul venter vi på nyttår. Vi feirer at det er ett nytt år, for å så vente. Vi bruker hele livet vårt på å vente. Noen ganger blir vi skuffet også, for det ble ikke sånn som vi hadde ventet oss.

Vi angrer. Vi angrer på at vi ikke øvde bare litt ekstra til den prøven. Vi angrer på at vi ikke gjorde den ene tingen som vi alltid har hatt lyst til å gjøre, fordi vi var redd. Vi angrer på at vi brydde oss om hva menneskene rundt oss synes, og vi angrer på at vi brydde oss om alle menneskene rundt oss. Vi bruker hele livet vårt på å angre, og anger er ikke den beste følelsen å sitte igjen med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi bekymrer oss. Vi bekymrer oss for hva andre tenker. Vi bekymrer oss for om vi er god nok. Vi bekymrer oss for alle menneskene rundt oss, for at de alltid skal ha det bra. Musklene i kroppen er anspent til enhver tid – fordi vi bekymrer oss. Vi bruker hele livet vårt på å bekymre oss. Når skal det ta slutt?

Vi utsetter. Vi utsetter avtaler. Vi utsetter møter, treninger og tid. Vi utsetter å pakke ut av kofferten etter en reise. Vi utsetter å rydde rommet fordi vi er sliten. Vi orker ikke. Vi bruker hele livet vårt på å utsette ting. Til slutt går vi tom for tid, og noen andre må gjøre det for oss.

Vi stenger oss inne fordi vi er redd. Vi lar heller vær å si noe isteden for å si feil. Vi har så mye å si, men vi er tom for ord. Vi tenker, men vi forstår ikke. Vi tar på oss den forbanna flytevesten, men vi synker allikevel. Vi stenger oss inne når alt vi vil er å komme oss ut. Vi prøver, men vi gir opp. Vi gjør som alle andre, fordi vi tror det er sånn det skal være. 

Vi dør. 

Når skal vi begynne å leve?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
CAPS CUBUS, GENSER GINATRICOT, SKJORTE BIKBOK, BUKSE HM, SKO PUMA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Meg og Leah tok oss en liten tur bort på senteret i dag!  Jeg har vært flink å ikke kjøpe noe, siden vi reiser til Kroatia om en ukes tid – mens hun shoppet litte grann. Det er så morsomt å se på Leah når hun går rundt med egen lommebok og syns det er  så spennende å shoppe og betale selv. Jeg husker før når jeg var slik og noe av det kuleste på den alderen var når man fikk lov til å dra på senteret helt alene, haha. 

Uansett, jeg har planlagt litt videoer som jeg skal filme i løpet av uken. Spørsmålsrunden filmer jeg i helgen, og så skal jeg få filmet en video hvor jeg snakker litt om bøkene jeg leser også – kjekt at noen av dere ville se en sånn video! En sminkevideo er også på vei om ikke lenge, jeg må bare finne ut hvilken «look» jeg vil filme. Utenom det lurer jeg på om jeg kanskje skal få prøvd å videoblogge litt til dere når jeg er nede i Kroatia. Jeg elsker å se på sånne hverdagslige videoer selv og jeg gjør sikkert på litt mer spennende ting der nede enn jeg gjør her hjemme nå. Vi får se hva jeg kommer fram til, men videoer blir det hvertfall! Gjerne abonner på youtube-kanalen min her, for å få med dere videoene som kommer fremover! 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

collage

 OG JEG SVARER PÅ VIDEO! 

Det er en stund siden jeg har hatt en spørsmålsrunde nå, og jeg får litt spørsmål innimellom som jeg ikke alltid er like flink til å svare på. Derfor tenker jeg det er lurere å bare svare på alt samtidig! Skole, angsten, hverdag, mote – spør om hva som helst og så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Jeg svarer på video denne gangen, som jeg kommer til å filme i løpet av neste uke slik at jeg får postet den før vi reiser. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg kjøpte denne svarte og hvite jakken på Bershka i Kreta. Bomber jakker har jeg en del av i klesskapet mitt, men jeg har faktisk vært på jakt etter en slik litt tynnere type i det siste, som jeg kan bruke når det er litt varmere ute og endelig fant jeg en som jeg liker! 

I dag skal jeg ut å spise med Mari og Amalie. Det blir litt senere i kveld, men jeg gleder meg til å komme meg ut av huset litt. Jeg har ikke vært i min beste form de siste dagene og det har gjort vondt å bare reise seg fra sofaen, men i dag skal jeg prøve å bite tenne sammen og være litt sosial. 

Jeg leste en hel bok i går da, så jeg fikk hvertfall gjort noe. Jeg har lest veldig mange bøker i det siste, og har allerede begynt på en ny en. Jeg lever meg 110% inn i det jeg leser, og blir alltid trist når boken er over, samtidig som at det er en vakker følelse. Så i går levde jeg et litt annet liv kan jeg vel si. Jeg lurer faktisk på om jeg skal lage en video til dere hvor jeg forteller litt om bøkene jeg har lest osv? Eller er det bare kjedelig? 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

<a href=»http://www.bloglovin.com/blog/16835347/?claim=xbkafwqq75h»>Follow my blog with Bloglovin</a>