Vi var fremme i ca. to tiden i dag, lokal tid, etter en del venting. Flyet ble litt forsinket, men flyturen var grei. Ventingen, forventingen og alt det der kommer vel med som en del av reisingen antar jeg. Av en eller annen grunn syns jeg det har sin sjarm det også – det er en del av reisingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag har jeg brukt dagen på å bli litt kjent med stedene og menneskene her. Mormor og morfar drar hit hvert år, og Sanne har allerede vært her en gang før, så de har fått vist meg litt rundt. Byen er ikke verdens fineste, men den har sin sjarm den også. Menneskene her nede er helt fantastiske, og jeg har fått en flott velkomst fra kjære Kreta.

Likevel har jeg enda ikke innsett at jeg faktisk er her. Jeg sitter på terrassen for øyeblikket og bare kiker ut over den lille gaten vi bor i og jeg stiller meg selv det samme spørsmålet: er jeg faktisk her? Nei, jeg vet ikke. Jeg har et veldig spesielt forhold til det å reise. Eller, i hvertfall de siste årene har jeg hatt det. Det får meg til å føle meg litt mer levende, samtidig som at jeg får litt den bekreftelsen jeg leter etter – hva er ekte? Det finner jeg mer og mer ut av når jeg sitter meg på et fly i fire timer for å så gå ned flytrappene og se at jeg er et helt annet sted. Jeg trenger det. Jeg elsker det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er de eneste bildene som er tatt i dag (jeg er forresten ikke så lav, det er bare Sanne som står i oppoverbakke, haha). Planen for resten av kvelden tror jeg er å spise middag og så ikke legge oss altfor sent. Vi stod tross alt opp klokken fire i natt! Jeg får gå å gjøre meg klar, vi snakkes!


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.