Du var så klar for å skrive ned hva som foregår oppe i hodet ditt, men så forsvant der med en gang du la fingrene på tastaturet, ikke sant? For fem minutter siden la du med halve dynen over deg, usikker på om du var varm eller kald. Nå sitter du oppreist med et lys fra dataskjermen som svir i øynene dine bare fordi du ville skrive. Klokken er snart tre på natten, du burde sove. 

Hva er det egentlig du tenker på? Er det så mye at du ikke klarer å sette ord på det? Ikke si du skal begynne å fortelle om det tankekaoset der nå. Du må sove, men du sitter fortsatt å lurer på hva du skal skrive. Du vet hva du vil skrive, men du klarer ikke å sette ord på det. Det er en sånn følelse. En sånn som du ikke helt forstår selv.

Nå gjør du det igjen. Du stirrer tomt ned på tastaturet, mens du håper at ordene skal komme til deg. Kanskje du må vente litt til, eller kanskje ikke, for i går skrev du et innlegg om at vi bruker hele livet på å vente. Kanskje du bør la vær da. Ikke motsi deg selv. 

Nå er klokken tre. Du bør sove, hører du? 

collage

Du jobber så hardt med det du brenner for, men flere ganger for dagen lurer du på hva som er vitsen. Flere ganger om dagen har du lyst til å gi opp. Du er på grensen til å gi opp. Fordi du sammenligner deg med andre? Kanskje. Fordi du lurer på hvorfor du i det hele tatt gidder når du uansett ikke blir like flink som de beste uansett? Ja. 

Du spør deg selv flere ganger for dagen hva som er ekte. Det spørsmålet kommer til å følge deg resten av livet. Du kommer i hvertfall ikke til å få svar på det med det første. Ingen vet, vet du. Du lurer på hvordan i huleste du skal komme deg ut av denne boblen. Hvordan de neste årene av livet ditt kommer til å se ut. Du er redd, spent, glad og trist på samme tid. Du er den stormen fanget i en liten regndråpe. 

Du gråter fordi du er glad for at autister kommer seg ut døren for å spille Pokemon go. Det så du på nyhetene i dag, ikke sant? Folk sier du har et stort hjerte, at du bryr deg om andre. Kanskje til og med litt for mye noen ganger. Du hater når folk syns synd i deg og du har en samvittighet litt for stor. Men noen ganger er du likegyldig til alt og alle. Noen dager er du hard som stein. Du stenger følelsene inne. Du er redd. Er det det du er? 

collage

Du venter på at noe i livet ditt skal skje, slik at du kanskje begynner å skjønne ting. For du sliter med det, gjør du ikke? Du sliter med å forstå. Hvorfor er ting slik som de er? Er det meningen, skjebnen kanskje? Nei. Ja. Du er usikker. Du er ofte usikker. Redd for å gjøre feil. Du må alltid dobbelsjekke, bare sånn for sikkerhetsskyld. Du er redd for hva folk vil si hvis du gjør feil. Du er redd for din egen reaksjon. Som om vinteren – du gjør hva som helst for å unngå å skli på isen. Ikke fordi du er redd for  å falle, men fordi du er usikker på hvordan du skal reagere. 

Du skriver. Du skriver flere sider, men så trykker du lett på angre knappen og alt forsvinner. Ikke husker du det senere heller, for hukommelsen din er ikke noe å skryte av. Det plager deg, det vet jeg. Du husker ikke hvem du var når du var liten. Du husker såvidt hvem du var for noen måneder siden. Er det derfor du skriver, fordi du er redd for å glemme? Kanskje det ikke er meningen du skal huske. Kanskje det er en del av spillet. Kanskje du er hovedpersonen i en bok som noen leser nå. Kanskje du er en brikke i et spill. Kanskje du aldri vil klare å finne ut hva du er, hvem du er. 

Den siste bekymringen du har nå. Er dette halvhjertet? Nei, dette er deg. Dette er hele hodet ditt nå, brettet ut og skrevet ned på et papir. Eller en datamaskin er vel mer riktig. Dette er inni ditt hode, nå, klokken halv fire om natten. Så godt som det kan bli. 

Er dette halvhjertet?

04:01
KJÆRE HJERNEN MIN,
NÅ MÅ DU SOVE

 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN