Okei, nå skal jeg prøve å skrive det som det er. Dere vet hvordan jeg har skrevet så mye om det å miste seg selv? At jeg tror på det at man må miste seg selv før man finner ut hvem man er? Den tanken hjemsøker meg. Jeg har vært på det stedet hvor jeg ikke hadde en eneste anelse om hvor jeg skulle gjøre av meg eller visste hvem jeg var. For omtrent et år siden mistet jeg meg selv helt. 100%. Siden det har jeg bygget meg oppover, og selv om jeg fortsatt har vært usikker på hvem jeg er – og er usikker på hvem jeg er, så har jeg følt at det i det minste har forbedret seg. Jeg har fått bedre selvtillit og lært meg å gi litt f i hva andre synes og mener. Jeg har lært meg å tenke for meg selv, og stå for mine meninger. Jeg har også lært at omtenksomhet, høflighet og et godt hjerte vil få meg lengre enn popularitet.

Men de siste dagene har jeg kjent litt på den følelsen igjen. Følelsen av å være fortapt. Jeg har så mye å glede meg til de neste dagene, men jeg føler meg egentlig litt likegyldig til alt, og ikke minst er jeg sint og skuffet for at jeg lar meg selv føle det sånn. Jeg kjenner på en følelse jeg ikke har kjent på lenge. En følelse av å miste seg selv. Og vet dere hva? Jeg er så redd. Jeg er så ufattelig redd for at jeg skal havne der nede på bunnen igjen. Jeg vil ikke komme dit. Jeg vil aldri se det stedet igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse siste dagene har vært ganske fæl for å si det rett ut. Jeg har prøvd å gjøre ting som skal få meg til å tenke på noe annet, men den ene tanken følger meg. Jeg vil så gjerne være positiv og gjøre mitt beste på alle fronter, men hodet mitt har bare sluttet å fungere. Kroppen min verker.

At skolen snart begynner igjen hjelper ikke så veldig mye heller. I begynnelsen nektet jeg å gå på videregående, jeg ville ikke. Så ble jeg litt mer positiv til det og tenkte at jeg i det minste kunne klare å fullføre ett år – og jeg har fortsatt det målet, men jeg vet at grunnen til at jeg plutselig ble så positiv om det var fordi jeg ikke ville takle problemet. Istedenfor å innse at jeg faktisk må tilbake på den skolebenken, så bare dyttet jeg det vekk ved å være positiv om det. Jeg håpte at det ville gjøre at alle snakket mindre om det. Det fungerte, men nå har jeg den tanken på skuldrene også. Jeg har innsett for meg selv at om noen uker så skal jeg tilbake på den skolebenken. Jeg skal gjennom det fengselet en gang til, og det knyter seg i magen. Klumpen vokser seg større og større for hver dag som går, og jeg kjenner på den følelsen av at jeg har mistet meg selv. Den følelsen jeg er så redd for. Den følelsen jeg hadde etter første uken på ungdomsskolen.

De siste ukene har jeg mistet helt mål og mening med hva som egentlig er poenget med dette livet. Misforstå meg rett, jeg er evig takknemlig for det jeg har. Familien min og vennene mine har vært de beste støttespillerne, og jeg elsker dem for det. Men jeg vet ikke hvem jeg er, og da sliter jeg med å forstå hvordan de gjør det. Den følelsen jeg har inni meg hver kveld når jeg ser ut vinduet i mørket, det er en følelse jeg ikke klarer å beskrive. Hvis jeg hadde prøvd ville det  hørt omtrent slik ut: «Følelsen av tomhet og ubevissthet. Følelsen av ikke tro på noen verdens ting, og følelsen av å genuint lure på om du er en ekte person. Å lure på hvorfor universet er skapt, hvorfor vi eksisterer – og hva som er forskjellen på å eksistere og leve. Spørsmålene om hvorfor jeg er slik som jeg er, og hva som er meningen med disse følelsene. Følelsen av å ikke vite noen ting, men samtidig være sikker på alt.» Slik ville jeg beskrevet det hvis noen spurte, men jeg føler fortsatt ikke at det blir helt riktig. For det er ikke akkurat slik jeg føler. Det er så mye mer. Det gir så mye mer mening inni dette lille hodet mitt. Jeg skulle ønske dere alle visste, men jeg unner ingen denne følelsen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er redd for at jeg setter meg mål som er for høye. Jeg er livredd for hvordan fremtiden min kommer til å se ut. De siste årene har jeg følt, uansett hvor teit det høres ut, at det er noe annet for meg. Jeg har vært overbevist om at jeg en dag kommer til å gjøre det jeg vil, og leve ut de drømmene jeg har ønsket meg. At det finnes noe større for meg. Noe mer enn denne ubevisstheten og disse tankene. Jeg er en drømmer, men jeg holder på å ta livet av de drømmene nå – fordi jeg er usikker på om jeg bare har løyet til meg selv. Hva om det ikke er noe for meg der ute? Hva om jeg oppnår drømmene mine, men blir skuffet fordi det ikke ble slik jeg trodde allikevel? For ca. et halvt år siden var jeg sikker på at jeg var en av de personene som kunne klart meg helt fint uten å gå på videregående, fordi jeg var sikker på at det ikke er det som er meningen for meg. Nå sitter jeg her på rommet mitt, jeg vet at jeg skal stille opp på første skoledag, og at jeg skal gjøre mitt beste – fordi det er akkurat hva folk har fortalt meg at jeg bør gjøre.

For noen uker siden tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve, og kanskje kunne jeg til og med fullføre hele første året. Jeg tenkte også at hvis jeg ikke skulle klare det så hadde det ikke gjort noen ting, fordi jeg skulle nok finne meg en annen vei uansett. Jeg var overbevist om at jeg kom til å klare meg uansett. Men nå? Hva hvis jeg ikke klarer det første året, de første ukene, eller hva om jeg faktisk ikke klarer de første dagene en gang? Da er alt håp ute for meg. At menneskene rundt meg har klart å påvirke meg så mye det er skremmende. Selvfølgelig bør jeg gå på videregående, men jeg kan med hånden på hjertet si at skolen har tatt mer fra meg enn den har gitt meg – og da føles det plutselig ikke riktig lenger. 

Jeg tror helt ærlig at skolen ikke er for alle. For all del, dere som vil faktisk vil gå og ønsker å lære om alt det man lærer på en skole, kjør på! Men for oss eventyrlystne, drømmere og tenkere. For meg selv – hvorfor skal du tilbringe enda flere år på en skole hvor du blir tvunget til å sitte på ræven, når du uansett ikke får med deg noen ting? Når det eneste du lærer er hvordan det er å føle seg redd og usikker. For det er nettopp det jeg gjør. 

Frykten for å miste meg selv igjen er stor. Større enn noe annet jeg har vært redd for. Jeg klarer ikke å gå gjennom det igjen. Jeg kan ikke miste kontrollen over meg selv igjen. Jeg har gått rundt å håpet på at dette bare er en av mine dårlige perioder, og at det kommer til å bli bedre om noen dager, eller en ukes tid. Det kan godt hende, men jeg kjenner igjen denne følelsen, og det er ikke den jeg pleier å få når jeg er inni en dårlig periode. Dette er den følelsen jeg hadde hele sommerferien før jeg begynte på ungdomsskolen, og årene etter. Jeg er redd for at alt begynner fra start igjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det gjør jeg ikke selv engang, men jeg trenger å få dette ut. Jeg trenger å skrive. Jeg trenger å skrive, uten å tenke samtidig. Jeg trenger at hendene mine prøver å sette ord på det hodet mitt ikke kan. Jeg har prøvd så hardt å få dette sagt, i håp om at det vil lette noen kilo fra skuldrene mine. 

Jeg vil så gjerne – jeg vil  gjerne bare gi meg et selv et slag i skulderen og si «ta deg sammen Marika» og så klare det. Jeg vil så gjerne klare å fullføre det ene året på videregående, det er i hvert fall det jeg prøver å si til meg selv. Jeg vil så gjerne finne meg selv. Søren heller, jeg er så lei de ordene nå.

Jeg er lei av å ikke forstå, lei av at andre ikke forstår. Jeg er skuffet over meg selv som lar disse følelsene påvirke meg. Jeg trodde at jeg hadde blitt sterkere nå, at å miste meg selv ikke ville gjøre like vondt andre gangen. Jeg er livredd. Jeg er sint, skuffet, lei meg, redd og alt annet på samme tid. Jeg kan ikke miste kontrollen nå. Ikke gjør det mot meg.

Jeg er redd for å trykke på publiser knappen. Det er jeg vel egentlig alltid, men i dag er det litt verre. Husk at jeg deler dette med dere fordi jeg vet at det er andre som sikkert kjenner på noen av de samme følelsene, og jeg vil ikke at noen skal  føle seg alene. Jeg vil ikke føle meg alene. Bloggen har ikke vært slik jeg ønsker den skal være de siste ukene, men dere må bare gi meg litt tid. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN