Noen ganger kjennes det ut som at jeg har kjærlighetssorg. Jeg har aldri hatt det før, men det er sånn jeg ser for meg at det føles. Som om noen har revet ut hjertet mitt og lagt det inn igjen litt uforsiktig, på en måte som gjør veldig vondt.

Noen ganger har jeg følelser jeg ikke klarer kontrollere. Som nå. Følelser jeg ikke vet hvor kommer fra. De som gjør vondt langt inn i hjerteroten og gir deg en klump i halsen fordi du prøver å ikke gråte. De følelsene som gjør deg usikker på hva folk tenker, og hva folk ser. De følelsene som noen ganger er så fin at det gjør vondt, som du ikke tror på fordi det nesten er for godt til å være sant.

Noen ganger har jeg så lyst til å sette ord på disse følelsene. Men de fleste gangene er det vanskelig. Hvordan skal jeg klare å fortelle om noe som kjennes så fjernt? Noe jeg ikke har kjent på før, og noe tankene mine velger å tro at ingen andre har kjent på før heller?

Jeg er flink å trekke meg unna hvis jeg blir redd. Det er ikke akkurat noe vanskelig å legge merke til. Noen ganger har jeg lyst til å gi mer, lyst til å si mer, men jeg trekker meg tilbake fordi jeg er redd for at det ikke er bra nok. Der vet jeg at jeg ikke er den eneste, men det er så fælt. Hvorfor gjør vi det? Hvorfor gjør jeg det?

Det er disse tingene som holder meg våken om natten for tiden. Spørsmålene uten svar, og følelsene jeg ikke har kjent på før. Jeg liker ikke å være usikker. Det gjør meg sliten på en måte jeg ikke helt klarer å forklare. Jeg trenger svar, og jeg trenger å vite hva som skjer. Hvis jeg ikke får vite gir jeg opp til slutt, og jeg orker ikke den følelsen igjen. Følelsen av håpløshet, kanskje.

 Hva om jeg egentlig bare rømmer fra tankene mine istedenfor å bare se de i øynene. Hva om jeg venter på svar, når jeg egentlig må lete etter de og finne ut av det selv. Hva om følelsene mine bare lurer meg.

Hva om. 


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN