Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Archive for september 2016


SIDEN SIST,


har jeg blitt blond igjen (ikke på bildene), feiret bursdagen min, vært med venner, vært våken til langt på natt, snakket om alt og ingenting, sett på stjernene, vært på skolen (noen dager), slappet av litt, pustet, spist altfor mye junkfood, dagdrømt, utfordret meg selv, skuffet meg selv, drukket altfor mye pepsi max, hatt overnattinger, tenkt på hva jeg vil framover, funnet mange nye sanger, sovet alt for mye, tenkt litt mer, sett mange gode filmer, grått, ledd, skrevet noen nye sanger, tegnet (selv om jeg ikke kan det), vært udugelig på bloggingen, tenkt på hvor lyst jeg har til å komme sterkt tilbake, vært irritert over at jeg ikke har klart det, tenkt mye på hva jeg vil vise dere, ikke vist dere noe, funnet ut at jeg skal begynne igjen etter at jeg har reflektert litt over hva jeg skal dele og hva jeg vil oppnå.

see ya


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Torsdag 8. september

01:02

Hvor er jeg? Hva er jeg? Hva er vi? Tanker, hva er det? Jeg drømmer, men så våkner jeg. Jeg gjør det igjen. Drømmer. Våkner. Virkeligheten, hva er den. Hva er dette. Hvorfor sover jeg ikke. Spørsmålstegn. Tom. Klump i halsen. Skole i morgen. Jeg klarer ikke å være der. Hva gjør jeg. Panikk. Anfall. Hjelp. Jeg mister pusten. Er dette alt? Er det over nå? Nei, det var bare hodet mitt som lurte meg igjen. Hold meg. Hvem er du. Hvem er jeg. Spørsmålstegn. Tanker. Drømmer. Virkeligheten. Hva er ekte? Skygger. Min skygge. Mitt ekko. Min stemme. Hører dere meg. Hjelp. Nå skjer det igjen. Pust. Marika, vær så snill. Pust.

11:14

Blå himmel. Jeg teller. 16 fugler. Der de flyr så fint. Noen ganger kunne jeg ønske jeg var en fugl. De ser så fri ut der de flyr av gårde med vingene sine. Vinger. Tenk om jeg hadde vinger. Hvor ville jeg vært akkurat nå? Hm. Kroppen min ville lettet. Tankene mine også. Tror jeg. Hvem vet. Kanskje det ikke er så magisk å være fugl. Kanskje de ikke er så fri som det ser ut til. Jeg bare går ut i fra det. Det er jeg flink til.

Er det noe jeg ikke er flink til så er det å komme meg på skolen. 3 dager. Det er tredje dagen denne uken at jeg ikke er på skolen. Hvorfor. Hva. Hjelp. Fraværsgrensen. Stress. Neida, det går fint. Gjør det egentlig det? Jeg klarer det ikke. Klaustrofobi, det er hva jeg føler når jeg sitter i klasserommet. Innestengt. Fanget. Som om noen prøver å kvele meg og jeg ikke får puste, men så har jeg ikke hender til å kjempe i mot. Ja. Sånn er det.

Fredag 9. september

00:54

Marika, hvorfor sover du ikke. Jeg får ikke sove. Egentlig så har jeg ikke prøvd. Jeg vil ikke. Ikke er jeg trøtt heller. God natt?

19:17

Jeg gikk av bussen for å gå hjem. Vinden blåser i håret mitt. Vind. Luft. Hvor rart er det ikke å tenke på at luften er rundt oss hele tiden, uten at vi kan ta på den. Hm. Jeg spør meg selv om jeg må bli tøffere. Folk er så forsiktig med meg. Fordi jeg ikke gjør så mye ut av meg kanskje. Hvem vet. Jeg vet jo egentlig at det er nettopp det. Folk er forsiktige rundt meg fordi de ikke vil si noe feil. Fader. Jeg hater det. Jeg er ikke en person som blir lett fornærmet. Faktisk så er jeg ganske ok. Hvem skulle trodd det. Jeg trakker over. Søren. Au. Hvorfor får man vondt. Spørsmålstegn. Er smerte bare noe vi innbiller oss? Nei. Ja. Kanskje. Jeg lukker notatene på telefonen og ser meg rundt. Mennesker. Jeg kan ikke se noen. Stille. Lyden av vinden som forsiktig vugger trærne fra side til side. Frihet. Er det hva jeg hører?

Lørdag 10. september

11:58

God. Morgen. Eller, jeg har vært våken i over en time nå. Men jeg ligger fortsatt i sengen. Vet ikke hva jeg skal skrive. Skrive. Jeg prøver for hardt. Gjør vi ikke alltid det. Rommet mitt ser bombet ut. Skal jeg rydde? Nei. Jeg tar det i morgen. Utsetter det. Hah. Ikke noe sjokk. I går bestemte jeg meg for å leve litt mer. Hvor lenge det kommer til å vare er det ingen som vet, men jeg må være litt mer spontan. Skulle egentlig sove ute i natt, sammen med stjernene. De vakre stjernene. Men det begynte å regne. Nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde det allikevel.

Tirsdag 13.september

14:45

Det er så mye jeg vil si, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det eller hvem jeg skal si det til. Hva vil jeg egentlig si? Det er alt. Det er ingenting. Jeg knuste speilet på rommet mitt i går fordi jeg var sint. Sinne. Jeg hater det. Ikke hadde jeg noe god grunn heller. Syv år med ulykke? Det er det de sier. Jeg venter. Spent.

Jeg klarte å dra på skolen i dag da. Det gikk fint, men nå er jeg tom. Tom for energi. Kan noen være så snill å gi meg litt påfyll? Bare litt ekstra? Takk. Nei takk. Pust. Pust i bakken.

 15:15 

Du har det bra Marika. Du har det bra. Husk at det er du som bestemmer om du vil være lykkelig eller ikke. Du. Lev litt. Slipp deg litt løs. Skrik. Løp. Lev. Gjør det du vil. Du. Det er du som bestemmer. Tanker. Følelser. Handlinger. Det er opp til deg.

Nå er jeg bare redd for at folk skal være lei av å høre på meg. Dette er dagboken min. Jeg skriver akkurat hva jeg føler og tenker. Kaos. Det er det jeg kaller det. Si det en gang til da. haha.

Publiser.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Dere vet den følelsen? Når alt du skal gjøre plutselig blir lagt litt i glemmeboken, tankene vandrer og tid blir luft. Den følelsen når du blir litt likegyldig til alt. Når kroppen slutter å fungere som den skal, apetitten forsvinner og når alt bare blir vondt og slitsomt? Sånne dager hvor alt du gjør er å ligge med lysene avslått på rommet ditt godt pakket under dynen, med et lite håp om at du aldri må reise deg derfra igjen. Når du har presset deg så hardt at kroppen sier stopp. Dere vet den følelsen?

Jeg vil så gjerne skrive akkurat hvilke følelser jeg kjenner på nå, men det fungerer ikke. Det er mange følelser jeg har snakket om før, alle i en. Jeg kan være ærlig å si at jeg ikke helt føler for å skrive i dag. Jeg har ikke hatt så mye lysten til det i det i det siste, på samme måte som jeg har mistet lysten til alt annet. Men jeg føler jeg skylder dere det, så her er jeg. Med hodet mitt som holder på å sprekke og kroppen min som ikke har lyst til å forlate denne sengen noensinne. Med høy musikk, uten at det blir for høyt for hodet mitt. Med musikken som plutselig gir så mye mer mening. Jeg har det bra, men så er det plutselig ikke bra lengre. Det er de bølgene jeg har snakket om før. De periodene som kommer og går, og noen ganger slår de meg hardere enn andre. I det siste har jeg gjort så mye jeg aldri trodde jeg skulle få til. Jeg har pushet meg selv og kjent på en mestringsfølelse jeg ikke har følt på tidligere. Og det er der jeg tror det ligger. Det er det jeg har vært så redd for, vet dere. At de gangene jeg har vært stolt og glad for meg selv, så faller jeg ekstra hardt når ting går litt dårligere.

FullSizeRender-2  

Jeg har alltid vært veldig sensitiv, noe som kan være en god ting, men når det ikke er det så vises det. Jeg føler så sterkt. Jeg føler alt så innmari sterkt. Jeg gir alt av meg selv til andre mennesker fordi jeg vil så gjerne at de skal sette pris på meg, på den måten jeg setter pris på de. Og hvis de ikke gjør det, da blir jeg skuffet. Jeg blir så himla skuffet, dere aner ikke. Hva har jeg gjort galt? Skulle jeg aldri ha gjort noe i det hele tatt? Jeg bruker all energien min på å være god nok for andre mennesker, når det egentlig bare er meg selv jeg trenger å være bra nok for. Og likevel forteller jeg alle at de må gi f i hva andre tenker om de. Jeg motsier meg selv. Det er bra det, Marika. Klapp på skulderen? Skjerp deg.

FullSizeRender-3 FullSizeRender

Jeg har lagt her hjemme syk i noen dager nå. Gikk glipp av tre dager skole, for at jeg skulle være hjemme, slappe av og bli frisk – men så har vel dere hørt om den fraværs grensen? Den som alle snakker om for tiden, som du kan lese om overalt i media. Den forbanna fraværs grensen. Den tar livet av meg. Jeg sliter, på samme måte som mange andre ungdommer også dessverre gjør, og den hjelper ikke på noen som helst måte. Jeg har ikke slappet av en eneste dag for å si det sånn, men det tror jeg vi tar en annen gang, for jeg har så vanvittig mye på hjertet om den fraværs grensen.

Høsten sniker seg sakte men sikkert innpå, regnet øser ned og luften blir kaldere. Jeg kjenner det får meg til å føle meg litt uvel. Jeg gruer meg til vinteren. Vinteren jeg aldri har vært noe glad i. Vinterdepresjonen. Jeg gruer meg skikkelig. Håpløst, akkurat hva det er. Bare gi meg litt tid dere. Jeg vet det er litt å be om, men jeg trenger bare en liten pustepause. Kroppen min trenger en pause. Takk.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN