Dere vet den følelsen? Når alt du skal gjøre plutselig blir lagt litt i glemmeboken, tankene vandrer og tid blir luft. Den følelsen når du blir litt likegyldig til alt. Når kroppen slutter å fungere som den skal, apetitten forsvinner og når alt bare blir vondt og slitsomt? Sånne dager hvor alt du gjør er å ligge med lysene avslått på rommet ditt godt pakket under dynen, med et lite håp om at du aldri må reise deg derfra igjen. Når du har presset deg så hardt at kroppen sier stopp. Dere vet den følelsen?

Jeg vil så gjerne skrive akkurat hvilke følelser jeg kjenner på nå, men det fungerer ikke. Det er mange følelser jeg har snakket om før, alle i en. Jeg kan være ærlig å si at jeg ikke helt føler for å skrive i dag. Jeg har ikke hatt så mye lysten til det i det i det siste, på samme måte som jeg har mistet lysten til alt annet. Men jeg føler jeg skylder dere det, så her er jeg. Med hodet mitt som holder på å sprekke og kroppen min som ikke har lyst til å forlate denne sengen noensinne. Med høy musikk, uten at det blir for høyt for hodet mitt. Med musikken som plutselig gir så mye mer mening. Jeg har det bra, men så er det plutselig ikke bra lengre. Det er de bølgene jeg har snakket om før. De periodene som kommer og går, og noen ganger slår de meg hardere enn andre. I det siste har jeg gjort så mye jeg aldri trodde jeg skulle få til. Jeg har pushet meg selv og kjent på en mestringsfølelse jeg ikke har følt på tidligere. Og det er der jeg tror det ligger. Det er det jeg har vært så redd for, vet dere. At de gangene jeg har vært stolt og glad for meg selv, så faller jeg ekstra hardt når ting går litt dårligere.

FullSizeRender-2  

Jeg har alltid vært veldig sensitiv, noe som kan være en god ting, men når det ikke er det så vises det. Jeg føler så sterkt. Jeg føler alt så innmari sterkt. Jeg gir alt av meg selv til andre mennesker fordi jeg vil så gjerne at de skal sette pris på meg, på den måten jeg setter pris på de. Og hvis de ikke gjør det, da blir jeg skuffet. Jeg blir så himla skuffet, dere aner ikke. Hva har jeg gjort galt? Skulle jeg aldri ha gjort noe i det hele tatt? Jeg bruker all energien min på å være god nok for andre mennesker, når det egentlig bare er meg selv jeg trenger å være bra nok for. Og likevel forteller jeg alle at de må gi f i hva andre tenker om de. Jeg motsier meg selv. Det er bra det, Marika. Klapp på skulderen? Skjerp deg.

FullSizeRender-3 FullSizeRender

Jeg har lagt her hjemme syk i noen dager nå. Gikk glipp av tre dager skole, for at jeg skulle være hjemme, slappe av og bli frisk – men så har vel dere hørt om den fraværs grensen? Den som alle snakker om for tiden, som du kan lese om overalt i media. Den forbanna fraværs grensen. Den tar livet av meg. Jeg sliter, på samme måte som mange andre ungdommer også dessverre gjør, og den hjelper ikke på noen som helst måte. Jeg har ikke slappet av en eneste dag for å si det sånn, men det tror jeg vi tar en annen gang, for jeg har så vanvittig mye på hjertet om den fraværs grensen.

Høsten sniker seg sakte men sikkert innpå, regnet øser ned og luften blir kaldere. Jeg kjenner det får meg til å føle meg litt uvel. Jeg gruer meg til vinteren. Vinteren jeg aldri har vært noe glad i. Vinterdepresjonen. Jeg gruer meg skikkelig. Håpløst, akkurat hva det er. Bare gi meg litt tid dere. Jeg vet det er litt å be om, men jeg trenger bare en liten pustepause. Kroppen min trenger en pause. Takk.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN