Pusser tennene, tar vekk håret fra fjeset, vasker det. Uten å se meg i speilet. Slukker alle lysene, ser meg forsiktig rundt og tenker på hvor redd jeg er for mørket. Slår på lykten på telefonen mens jeg puster tungt inn og ut. Jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er noe å være redd for. Går sakte ned trappen for å ikke vekke de andre, løper de siste stegene inn på rommet mitt nesten samtidig som jeg slår på lyset og lukker døren stille bak meg.

 

 

02.59

Så her sitter jeg igjen. Våken, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg er bare søvnløs. Har ikke sovet på flere netter. De åtte timene jeg skal ha med søvn hver natt har blitt til tre timer, før de ble to, og så en. Jeg sovner i det alarmen min ringer. Jeg har den klumpen i halsen igjen. Kanskje noen av dere husker når jeg skrev om den aller første gang. Tilbakefall. Et skritt fram, ti tilbake.

Alle kampene jeg har hatt med meg selv. Alle tårene, skrikene og alt hatet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare disse tingene, men det er ingenting dere ikke har hørt før. Jeg bare føler jeg kan forklare det på en annen måte, det er annerledes denne gangen, men når jeg skal prøve å forklare er det som om alt blir svart. Jeg husker ikke, eller jeg vet ikke. Jeg kan ikke ordlegge det. Jeg må bare skrive ting slik som de er, uansett hvor skummelt jeg syns det er. For jeg kan jo skrive, er det ikke en av de tingene jeg er flink til? Sannheten nå er at jeg er livredd for å si noe feil. For å være helt ærlig er jeg dødsredd for at jeg ikke klarer å ordlegge tankene mine. Hver eneste del av kroppen min har kjempet mot å ikke falle tilbake, men jeg skuffet. Søren og, jeg skuffet.

For å ha depresjoner, det er ikke en dårlig dag eller en dårlig uke. Det er å se svart, uten at noen andre farger strekker til. Det er som å drukne mens du kan se alle menneskene rundt deg puste under vann. Det er følelsen av å være likegyldig til alt. Jeg kan få de beste nyhetene, uten å smile. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, eller setter pris på ting, men rett og slett fordi hodet mitt ikke klarer å glede seg over noe. Det er verst om natten. Det er da jeg er alene og lar alt jeg har av tanker flyte til overflaten. Det er da øynene mine brenner fordi jeg har grått så mye, og nakken min gjør vondt etter all anstrengelsen. Etter all grublingen og alle spørsmålene. For sannheten er at jeg ikke aner hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem Marika er. Til og med når jeg skriver navnet virker det fremmed.

hvit-bakgrunnHar dere noen ganger kommet til det punktet at du bare er tilstede for å være tilstede? At i det du går inn i et rom så lar du bare kroppen styre handlingene dine, uten å en gang tenke over hva du gjør. Jeg føler meg så tom om dagen. Så innmari tom. Tanker som ingen bør ha florerer rundt i hodet mitt og fester seg. Jeg er redd for å være for mye alene, for hvem vet hva hodet mitt kan fortelle meg. Men likevel så er jeg mye alene, fordi jeg ikke føler jeg strekker til rundt andre mennesker. Jeg tør ikke å ha øyekontakt, for jeg er redd for at noen skal se gjennom meg. Jeg er sint og bitter. For jeg nekter å la dette fange meg igjen.

I det lysene slukker seg stormer jeg ut i tårer. Jeg er sliten fra jeg står opp om morgenen til jeg går å legger meg igjen, og enda mer sliten om natten. Jeg tenker og overtenker, analyserer og grubler. Lurer på hvorfor jeg skal bruke flere år av livet mitt på å være lei meg. Men jeg prøver jo gjør jeg ikke? Jeg vil jo ha det bra. Jeg har jo hatt det bra.

Hvorfor jeg skriver nå det vet jeg ikke, men det er vel det jeg pleier å gjøre for å løse mitt eget hode. Jeg har egentlig prøvd å ikke skrive i det siste, fordi jeg vil fokusere på det positive, men det hjelper så masse. Jeg har så mange spørsmål jeg vet at jeg aldri vil få svar på, og jeg er så utrolig sliten av å ikke føle de tingene jeg gjør er bra nok. Sliten av å føle at jeg ikke er bra nok.


Jeg drukner. Jeg drukner i tomme ord, søvnløse netter, tankekaos og ubevissthet. Spørsmålene jeg stiller meg selv om fremtiden min. Jeg kommer meg ikke på skolen, og det er vel sånn at de som ikke har utdanning ikke kommer seg noen vei. Jeg er redd for at den personen er meg. Eller hva om jeg aldri klarer å slippe nye mennesker innpå meg, eller møte nye mennesker. Det har hendt alt for mye at jeg har trukket meg tilbake og sagt nei når folk spør om å finne på noe. Jeg tør ikke. Og jeg er så utrolig lei av den setningen der. Jeg tør ikke. Kommer jeg noen gang til å tørre noe som helst? Og ensomhet. Jeg føler meg så ensom innimellom, men hvordan kan jeg endre på det når jeg ikke tør å treffe nye mennesker eller vise interesse? Det er så mye som foregår i hodet mitt for tiden, og jeg har ikke svar på noe av det.

Jeg bryr meg så mye om andre at jeg glemmer meg selv innimellom. Jeg glemmer at jeg også kan ha det vondt og vanskelig, når jeg trøster andre som har det på samme måte. Jeg har bare vært på skolen en dag denne uken. Jeg vil ikke at andre skal se når jeg har det vanskelig, for jeg vil ikke være en negativ person som hater livet, for det gjør jeg ikke. Jeg bare sliter litt med å finne ut hva det egentlig er og hva som er meningen med alt dette. Det er vel lov det også.

Noen ganger kan ting bli vanskelig, sånn som nå. Så vanskelig at du ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg, eller hva du skal si. Jeg føler på det ofte, på samme måte som det du kanskje gjør. Eller kanskje ikke, vi er jo alle forskjellige. Jeg har hatt det vanskelig mange ganger før, og jeg har hatt det veldig bra også. Men noen ganger når du har det bra, blir ting litt ekstra vondt og sårbart når du plutselig ikke har det så topp lengre.

Men jeg puster fortsatt da, så noe gjør jeg riktig.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN