Jeg er så usikker på  hva jeg skal skrive til dere om dagen, for sannheten er at dagene mine består av soving og en stk sliten Marika liggende flat på sofaen. Jeg sover ikke om natten, så når jeg først sovner om morgenen da sover jeg til klokken slår ett. Og alt dette når jeg egentlig skulle vært på skolen. Hverdagen fungerer bare ikke helt for meg akkurat nå, og jeg er ikke til stede før det blir mørkt igjen og dagen nærmer seg slutt.

Fraværs grensen har jeg for lengst gått over. 10%. Jeg trenger 20%. 30%. 40%. Jeg trenger tid. Den forbanna fraværs grensen, du tar livet av meg, vet du det? Og jeg vet jeg ikke er den eneste. Kanskje jeg ikke er på skolen, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å dra kroppen min opp fra sengen om morgenen for alt jeg ser er svart. Alt jeg føler gjør vondt. Depresjon. Kroppen min vil ikke rykke seg. Hjernen min er våken, men ikke kroppen min. Psykologen min kalte det søvnparalyse. Men vet du hva? Det betyr ikke at jeg ikke vil lære, det betyr ikke at jeg ikke vil bli noe, og det er ikke slik at jeg lar være å dra på skolen fordi jeg er trøtt. Du skulle bare visst hvor trøtt jeg er, men det er faktisk ikke derfor jeg ikke sitter ved pulten min hver dag klokken åtte med åpne bøker og en penn i hånden.

For jeg er som mange andre ungdommer psykisk syk. Ja, det går faktisk an å være syk uten at man ser det. Og selv om jeg klarer å komme meg på skolen en dag og jeg smiler, så betyr det ikke alltid at jeg har det bra. Dessverre. Jeg tror folk glemmer det innimellom, og jeg klandrer ingen, for det er kanskje lett å glemme det når det ikke syns. Men tenk litt gjennom det. Prøv å se det fra vårt perspektiv. Fra mine eller en av de hundrevis av andre ungdommer sine øyne. Prøv det og så kan du si unnskyld etterpå, kjære fraværs grense.

Jeg vet hvordan det er å føle seg som et null. Jeg vet hvordan det er å føle seg fortapt og ensom. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Men det er faktisk ingenting som skremmer meg mer enn det å vite at hvis jeg ikke stiller opp på skolen hver dag, slik som systemet ber meg om og får den utdanningen jeg trenger, da er jeg ikke verdt en dritt. I følge veldig mange. Men, la oss se det på en annen måte igjen. Hvorfor lærer vi ikke om disse tingene på skolen? Vi lærer om verden for flere tusen år siden,  vi skriver fortellinger og vi lærer om x + y. Og ja, jeg forstår at disse tingene kanskje kan hjelpe oss en dag, men er det ikke viktig at vi lærer oss om hvordan vi skal leve også? For jeg har gått litt mer enn ti år på skole, og det er aldri noen som har lært meg hvordan jeg skal ta vare på meg selv og hvorfor det er så viktig, og jeg har ikke lært noe om  hvordan ting fungerer i det virkelige livet. Men jeg har jo lært hvem som oppfant ostehøvelen, så da gjør det jo ingenting?

· UNNSKYLD ·

Jeg skjønner at det er vanskelig for lærere og andre personer å kunne hjelpe når det ikke egentlig går an å forstå hvordan det er å slite med angst eller depresjoner, og at det høres teit ut når vi forteller at vi ikke «tør» å presentere foran klassen eller lese en setning. For det er jo bare en setning? Men vi prøver så godt vi kan. Jeg kan love dere at vi ikke er «heldige» som er hjemme fra skolen. Jeg er ikke heldig som får lov til å ligge i sengen eller på sofaen hele dagen fordi jeg ikke klarer å komme meg på skolen. Eller heldig fordi jeg kan sove så lenge jeg vil. Ikke i det hele tatt.

Så slutt å gi meg varsler hver dag om at jeg ikke er på skolen. Slutt å fortell meg ting jeg allerede vet, for jeg er fullt klar over at jeg ikke sitter i klasserommet som jeg egentlig burde gjøre. Jeg er fullt klar over at jeg har gått over 10%. Bare slutt. Da kunne dere like godt sendt meg en melding hvor det står «du er ikke god nok». For det er slik det føles. Jeg kan mer enn du tror, kjære fraværs grense. Jeg kan så mye mer enn du tror, men jeg klarer ikke å komme meg opp av sengen. Jeg klarer ikke å komme meg ut av døren. Kroppen min vil ikke, hodet mitt henger ikke med. Så slutt. Slutt å fortelle meg hvor udugelig jeg er. Jeg vet det.

Så kjære fraværs grense. Kjære 10%. Unnskyld for at jeg ikke står til forventningene dine. Unnskyld for at jeg ikke er det du ønsker at jeg skal være, unnskyld for at jeg ikke er god nok for deg. Og unnskyld for at jeg er så «lat» at jeg ikke kommer meg opp om morgenen,
men vær så snill å åpne øynene dine.

Hilsen,
en veldig sliten ungdom