Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Archive for november 2016

· TUSEN TAKK ·

TAKK. Tusen millioner takk for alle tilbakemeldinger og fine ord etter innlegget jeg postet i går. Dere aner virkelig ikke hvor mye det betyr for meg. Det gjorde dagen min litt bedre ♥ Selv om det ikke er noe fint å høre at det er andre som har det på samme måten, så er det noe med det å ikke føle seg så alene. Så takk for alle delinger, fine kommentarer og meldinger.

God morgen forresten! Eller, god formiddag er vel kanskje mer riktig nå? Jeg våknet for snart to timer siden og sitter fortsatt med frokosten i hånden mens jeg spiller litt rolig musikk på spotify. Jeg ser at det har kommet en del frost på fjelltoppene nå, og det merkes. Temperaturene har forandret seg helt, og jeg tror ikke vi har nok ovner her i huset for å si det sånn.

Jeg har ingen planer for dagen i dag, men jeg tror jeg bør komme i gang med å rydde rommet mitt snart, og kanskje organisere klesskapet mitt litt. Eller så gjør jeg bare som jeg pleier og utsetter det til søndag! Jeg ønsker dere alle en fin helg!

LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.
INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Jeg er så usikker på  hva jeg skal skrive til dere om dagen, for sannheten er at dagene mine består av soving og en stk sliten Marika liggende flat på sofaen. Jeg sover ikke om natten, så når jeg først sovner om morgenen da sover jeg til klokken slår ett. Og alt dette når jeg egentlig skulle vært på skolen. Hverdagen fungerer bare ikke helt for meg akkurat nå, og jeg er ikke til stede før det blir mørkt igjen og dagen nærmer seg slutt.

Fraværs grensen har jeg for lengst gått over. 10%. Jeg trenger 20%. 30%. 40%. Jeg trenger tid. Den forbanna fraværs grensen, du tar livet av meg, vet du det? Og jeg vet jeg ikke er den eneste. Kanskje jeg ikke er på skolen, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å dra kroppen min opp fra sengen om morgenen for alt jeg ser er svart. Alt jeg føler gjør vondt. Depresjon. Kroppen min vil ikke rykke seg. Hjernen min er våken, men ikke kroppen min. Psykologen min kalte det søvnparalyse. Men vet du hva? Det betyr ikke at jeg ikke vil lære, det betyr ikke at jeg ikke vil bli noe, og det er ikke slik at jeg lar være å dra på skolen fordi jeg er trøtt. Du skulle bare visst hvor trøtt jeg er, men det er faktisk ikke derfor jeg ikke sitter ved pulten min hver dag klokken åtte med åpne bøker og en penn i hånden.

For jeg er som mange andre ungdommer psykisk syk. Ja, det går faktisk an å være syk uten at man ser det. Og selv om jeg klarer å komme meg på skolen en dag og jeg smiler, så betyr det ikke alltid at jeg har det bra. Dessverre. Jeg tror folk glemmer det innimellom, og jeg klandrer ingen, for det er kanskje lett å glemme det når det ikke syns. Men tenk litt gjennom det. Prøv å se det fra vårt perspektiv. Fra mine eller en av de hundrevis av andre ungdommer sine øyne. Prøv det og så kan du si unnskyld etterpå, kjære fraværs grense.

Jeg vet hvordan det er å føle seg som et null. Jeg vet hvordan det er å føle seg fortapt og ensom. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Men det er faktisk ingenting som skremmer meg mer enn det å vite at hvis jeg ikke stiller opp på skolen hver dag, slik som systemet ber meg om og får den utdanningen jeg trenger, da er jeg ikke verdt en dritt. I følge veldig mange. Men, la oss se det på en annen måte igjen. Hvorfor lærer vi ikke om disse tingene på skolen? Vi lærer om verden for flere tusen år siden,  vi skriver fortellinger og vi lærer om x + y. Og ja, jeg forstår at disse tingene kanskje kan hjelpe oss en dag, men er det ikke viktig at vi lærer oss om hvordan vi skal leve også? For jeg har gått litt mer enn ti år på skole, og det er aldri noen som har lært meg hvordan jeg skal ta vare på meg selv og hvorfor det er så viktig, og jeg har ikke lært noe om  hvordan ting fungerer i det virkelige livet. Men jeg har jo lært hvem som oppfant ostehøvelen, så da gjør det jo ingenting?

· UNNSKYLD ·

Jeg skjønner at det er vanskelig for lærere og andre personer å kunne hjelpe når det ikke egentlig går an å forstå hvordan det er å slite med angst eller depresjoner, og at det høres teit ut når vi forteller at vi ikke «tør» å presentere foran klassen eller lese en setning. For det er jo bare en setning? Men vi prøver så godt vi kan. Jeg kan love dere at vi ikke er «heldige» som er hjemme fra skolen. Jeg er ikke heldig som får lov til å ligge i sengen eller på sofaen hele dagen fordi jeg ikke klarer å komme meg på skolen. Eller heldig fordi jeg kan sove så lenge jeg vil. Ikke i det hele tatt.

Så slutt å gi meg varsler hver dag om at jeg ikke er på skolen. Slutt å fortell meg ting jeg allerede vet, for jeg er fullt klar over at jeg ikke sitter i klasserommet som jeg egentlig burde gjøre. Jeg er fullt klar over at jeg har gått over 10%. Bare slutt. Da kunne dere like godt sendt meg en melding hvor det står «du er ikke god nok». For det er slik det føles. Jeg kan mer enn du tror, kjære fraværs grense. Jeg kan så mye mer enn du tror, men jeg klarer ikke å komme meg opp av sengen. Jeg klarer ikke å komme meg ut av døren. Kroppen min vil ikke, hodet mitt henger ikke med. Så slutt. Slutt å fortelle meg hvor udugelig jeg er. Jeg vet det.

Så kjære fraværs grense. Kjære 10%. Unnskyld for at jeg ikke står til forventningene dine. Unnskyld for at jeg ikke er det du ønsker at jeg skal være, unnskyld for at jeg ikke er god nok for deg. Og unnskyld for at jeg er så «lat» at jeg ikke kommer meg opp om morgenen,
men vær så snill å åpne øynene dine.

Hilsen,
en veldig sliten ungdom

WELCOME NOVEMBER

Kjære vakre, fine høsten. Jeg vet ikke hva det er med deg, du er så fin men så vond på samme tid. Du gjør det vanskelig å stå opp om morgenen, men herregud så fin du er. Tenk at det er jul neste måned! Jeg gleder meg til å åpne kalenderen igjen og telle ned dagene. Men akkurat nå er det høst og en ny måned, så vi får prøve å gjøre det beste ut av den!

large  large-3

5 TING JEG VIL GJØRE DENNE HØSTEN:

BEGYNNE Å LESE IGJEN

Fram til skolestart i år leste jeg utrolig masse bøker, og jeg elsker det. De gir meg så mye og jeg bare elsker å føle at jeg er i en annen verden i en liten stund. Men når skolen begynte igjen forsvant plutselig alt jeg hadde av tid, og jeg har ikke lest siden. Heldigvis har jeg et par bøker som venter på å bli lest nå, så jeg får vel starte.

 TA MER BILDER

 Jeg har to kameraer, og jeg bruker begge, men det er bare til bloggen. Jeg har lyst å sette meg skikkelig inn i kamera innstillingene og ta noen fine høstbilder.

 ORGANISERE GARDEROBEN MIN

Jeg har altfor mye klær jeg ikke bruker, men jeg er dårlig på å gi slipp på de. Jeg er nødt til å gå igjennom klesskapet mitt og fjerne noe. Enten selge det eller gi bort. Jeg trenger plass til litt nytt!

 VÆRE MER SOSIAL

Jeg trives godt i mitt eget selskap. Kanskje litt for godt. Jeg må prøve å komme meg ut litt mer og finne på litt mer sammen med vennene mine. Spesielt nå som mange av oss ikke går på samme skole lengre og vi ikke ser hverandre like ofte som vi gjorde før.

 KJØPE MEG ET KART TIL Å HENGE OVER SENGEN

Jeg har utsatt dette altfor lenge. Men jeg har altså lyst på et kart som jeg kan henge over sengen slik at jeg kan se litt på hvor jeg vil reise og kanskje merke ut hvor jeg har vært! Jeg tror jeg må finne meg litt annen veggpynt til rommet mitt også.

Ukens tanke: Jeg tenker så fælt på alle de eksistensielle spørsmålene om dagen. Hva som er meningen med livet og hvorfor ting er som de er. Har vi et liv etter døden? Har vi ikke et liv etter døden? Jeg blir helt gal av å ikke vite, og det er noe som virkelig får meg til å gruble. Fader, jeg hater ubevisstheten. Jeg hater å ikke vite hva som er ekte. 

 Ukens craving: Ritz kjeks! Jeg kunne godt ha skrevet Pepsi Max, men føler jeg har skrevet det altfor mange ganger nå. Avhengig for å si det sånn.

Ukens opptur: På mandag når meg og Amalie var å så på norske talenter auditionene. Det var en gøy opplevelse samtidig som at vi fikk kommet oss ut av sentrum litt, og det var en lang busstur hjem noe som var veldig deilig! Jeg kunne tatt buss eller kjørt i flere timer, det er noe av det beste jeg vet, haha.

Får jeg lov til å skrive to oppturer i dag? Mamma og pappa kom nemlig hjem med to små kaninunger forrige uke, og jeg er ikke allergisk! Dyr er noen fantastiske skapninger, og enda bedre når du faktisk kan kose med de.

 UKEN SOM GIKK 

 Ukens nedtur: At ting ikke helt går min vei akkurat nå. Høsten er vakker og alt det, men den gjør et eller annet med meg som ikke er så bra. Og jeg kjenner på kroppen at vi nærmer oss vinteren, noe jeg ikke er super happy for. Men hvis vi skal se det fra den positive siden så er jo vinteren en god grunn til å sitte inne med en kopp kakao og en bok i hånden! 

Ukens lættis: Når meg og Amalie var lost i Os og ikke ante hvor vi kunne ta bussen hjem. Vi fant heldigvis ut av det når vi spurte en dame på bensinstasjonen! 

Ukens låt: «Impossible acoustic – James Arthur»

Ukens film/serie: SKAM! Jeg regner med dere alle ser på det?

Ukens øyeblikk: En av de mange bussturene jeg har hatt, med musikk på ørene og verden som stoppet litt rundt meg. 


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/16835347/?claim=qtjg72hyx8n»>Follow my blog with Bloglovin</a>