Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal starte med dette innlegget, for alt jeg prøver å si er takk – men så er det litt mer i mellom der også.

Jeg lagde min første blogg da jeg var tolv år gammel. Jeg husker godt den knall rosa bakgrunnen og headeren som jeg var så utrolig stolt av å ha laget selv. Antrekket mitt var vel en tjukk boblejakke fra wow, noen tursko og en umbro fotballbukse. Hvis jeg husker riktig så hadde jeg en livbøye rundt meg og stod foran et svært tre også, midt oppe på fjellet. Helt forelsket i den nye headeren min var jeg, og med null bekymringer. Lite visste jeg at jeg skulle sitte fire år senere, i samme stuen hvor jeg lagde min første blogg og gjøre akkurat det samme, bare med litt mer bekymringer og tanker rundt det hele. Fingrene på tastaturet, kameraet på bordet foran meg og en god del tanker i hodet om hvordan jeg vil framstå, hvem jeg vil være, hva jeg skal skrive – eller bare hvordan utseendet på blogginnleggene mine skal se ut.

For det ligger mye i denne bloggen. Kanskje det er et eneste stort tanke kaos, en berg og dalbane av oppturer og nedturer, gode og dårlige perioder. Men dette er meg. Jeg prøver å være så ydmyk og åpen som mulig, og fortelle om livet mitt, upyntet og ærlig. Jeg vil finne den beste versjonen av meg selv, men det er ikke uten utfordringer på veien – og det er nettopp det jeg vil dele med dere. Fordi livet er ikke en dans på roser, men det er helt greit.

· · · · ·

I juni startet jeg å blogge hos Femelle. Jeg husker for noen år siden når flere av favorittbloggerne mine blogget på denne plattformen og jeg var så misunnelig at jeg sendte inn en mail selv, til tross for at det var atten års aldersgrense da. Jeg følte meg ganske optimistisk som fjortenåring der jeg satt, og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg turde å sende den søknaden for to år siden. Men i sommer prøvde jeg igjen og nå har jeg blogget på denne plattformen i omtrent et halvt år. For andre kan det høres lite ut, men jeg hadde det målet som fjortenåring – at jeg også en dag skulle blogge for Femelle.

Det jeg prøver å si er at dere ikke må gi opp på drømmene deres. Fjortenårige Marika sin drøm var å en gang bli en del av noe mer innen bloggverdenen og her sitter jeg – og jeg har flere drømmer. Jeg har større drømmer, og jeg har ingen planer om å gi meg. Jeg møter på noen hindringer her og der, noen dårlige dager, dager jeg ikke skjønner hvorfor jeg gidder noe av dette og dager jeg er på kanten til å gi opp. Men slik er det vel for alle? Vi bør ikke være redd for å gå vekk fra stien innimellom. Note to self.


I går ble finalistene av «Årets Femelle blogger 2016» avslørt, og jeg er en av fem finalister. Jeg er også så heldig at jeg er en av tre finalister i kategorien «Årets mest kreative blogger». Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli en finalist i det hele tatt siden det er så utrolig mange flinke og dyktige bloggere hos Femelle, men den fjortenårige optimisten var visst ikke helt borte enda og jeg hadde et lite håp. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er. Tusen takk til alle som har nominert meg. Det er ingenting bedre enn å føle at folk setter pris på det du gjør, det du skriver. Om jeg bare har inspirert en av dere, eller fått dere til å føle dere bedre etter å ha lest noe av det jeg har skrevet – så har jeg vel egentlig vunnet uansett.

Nå kan dere stemme på meg i de to kategoriene, «Årets Femelle blogger 2016» og «Årets mest kreative blogger». Jeg hadde satt enormt stor pris på det. ♥


FØLG FACEBOOKSIDEN MIN HER FOR Å HOLDE DEG OPPDATERT PÅ NYE BLOGGINNLEGG