Jeg bruker mye tid om dagen på å gruble over hvem jeg er, hvor jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit. Hvordan jeg skal komme meg noen steder. Jeg tenker på hvordan jeg vil fremstå, hvordan jeg ser ut og hva jeg skal tenke. Men i hele dette forsøket på å finne meg selv, har jeg også lært at jeg må gjøre ting for meg selv. Jeg blir litt lost i hvordan alle andre tenker at ting skal være, og alle disse stereotypene – Det ender som oftest med at jeg mister meg selv, isteden for å finne ut hvem jeg er.

Jeg har jo nevnt det, kanskje en gang for mye, men det er jo nettopp det jeg tror på. At man må føle seg litt fortapt og miste stien, før man finner den igjen. Men jeg mener ikke på den måten at du skal eksistere for andre. Du skal ikke gjøre det du gjør for andre, eller prøve å være noen du ikke er, for andre – fordi det er det samfunnet ber deg om.

Hver morgen bruker jeg litt ekstra tid på å se meg i speilet. En ny kvise her og ti der. Nesen min? Det ser fortsatt ut som om noen bare har satt den på fjeset mitt. For å ikke glemme de stygge skuldrene mine, eller de små puppene som ikke har forandret seg siden syvende klasse. Og til dere som sier at øyenbrynene ikke er tvillinger, men søstre: Mine er ikke i slekt engang. Noen ganger gråter jeg også, fordi jeg vil ikke at folk skal se meg når jeg er så stygg. Skikkelig idiotisk, ikke sant?

Men jeg kan velge å se bort fra det også. Jeg kan stå i å se meg i det speilet og fortelle meg selv hvor bra jeg ser ut. Jeg kan fortelle meg selv at det er sånn jeg ser ut, lev med det. Eller at nesen min kanskje ikke er perfekt, men at det er greit. For ingen av oss er perfekt. Eller kanskje er det akkurat hva vi er.

· · · · ·

Det er rart syns jeg. Hvordan fremtiden vår omtrent er basert på ordet selvtillit. Tingene vi gjør og hva vi ikke våger å gjøre. Et ord som dominerer så mye, som gir oss forskjellige syn på det hele. Istedenfor å spørre oss selv hvordan vi vil være, eller hvordan vi vil se ut – så tenker vi heller hvordan skal jeg være, hvordan bør jeg se ut.

Før syns jeg det var vanskelig å gå ut av huset. Jeg kunne ikke betale i kassen, snakke med klassekameratene mine eller dra i bursdager, bare for å nevne noen få ting. Mye henger igjen enda, men det er ikke noe som bare forsvinner over natten. Jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, men så gikk det opp for meg – hvorfor skal jeg bruke livet mitt, det eneste jeg har, på å være som andre? På å være bra nok for andre, hvis det ikke er bra nok for meg selv? Dere har sikkert hørt det mange ganger, men er det ikke på tide å gjøre noe med det?

Jeg har gått ut av huset altfor mange ganger og følt meg skikkelig ukomfortabel fordi jeg har gått med klær som er «in» eller noe jeg kjøpte bare fordi hun pene jenten på instagram hadde det. Nå skammer jeg meg litt over å si det, men det er jo faktisk sånn virkeligheten har blitt. Vi skal jo ha det beste, ikke sant?

Det er hodet ditt som definerer hvem du er som person. Så hvis du forteller deg selv hvordan du vil være, og lever deretter, så merker du plutselig at ting forandrer seg.

For fader så vakker du er.