«Logg ut av alle brukerkontoer»

Dere vet når kroppen begynner å gjøre vondt, hodet verker og ting blir viktigere enn dagene på Snapchat. Depresjon. Jeg tok meg en pause fra sosiale medier i noen dager. Vet ikke om det gjorde meg noe bedre eller ikke. Jeg føler meg fortsatt helt dritt, men jeg har fått tid til å tenke (enda mer..) på meg. Jeg har fått tid til å tenke på meg uten å måtte tenke over alle på sidelinjen slik jeg pleier. Jeg er glad jeg klarer å skrive det. Det hjelper. Kanskje jeg skal skrive et helt innlegg om hvordan depresjon er for meg, hvis det er noen som skulle kjenne seg igjen.

Sengen har vært min beste venn og verste fiende. Jeg elsker å sove for da slipper jeg å tenke, men jeg får ikke sove. Her er jeg hvertfall trygg. Tror jeg. Noen ganger er jeg redd for meg selv, så kanskje jeg ikke er så trygg allikevel. Nettene er verst. Da er alt enda mørkere enn hva det allerede er inni hodet mitt. Tankene blir enda fler tanker, og tårene som jeg tørker raskt bort når jeg sniker meg inn på badet i løpet av dagen blir bare enda fler om nettene. Det er vel sånn jeg sovner også.

Jeg har ikke vært ute av huset på snart en uke. Det blir litt sånn – når du har vært isolert for lenge blir alt litt skumlere. Mennesker, nettene, meg selv. Jeg har så mye jeg gjerne skulle skrevet til dere. Hva er ekte og alt det der. Men jeg trenger en pustepause innimellom, og det håper jeg dere forstår. Noen dager vil jeg bare grave meg ned eller sove for alltid, og jeg våkner opp usikker på om jeg fortsatt lever eller ikke. Noen ganger blir det litt få av de gode dagene. Men det er bare en person som kan endre på det, og det er meg. Til syvende og sist er det alltid meg.

Jeg tror jeg er kommet til det punktet i livet hvor jeg har innsett at jeg ikke kan være bra nok for alle mennesker. Jeg har alltid visst det, men så har vi denne underbevisstheten som noen ganger titter frem og har litt mer peiling. Jeg gikk på et smell, og tok alt jeg hørte folk sa om meg veldig personlig, men hvem bryr seg? For ikke kom her og fortell meg at jeg ikke er bra nok. 

 Ting blir litt ekstra tungt. «Hvordan overlever noen dette». Jo det er sånn det er. Vi overlever, for det er sånn vi er. Jeg vet ikke hvem jeg er – skal jeg være tankefull, poetisk og bare dele bilder på insta som matcher feeden, eller er jeg tankefull, gøy og en som ikke bryr seg så mye om hva menneskene rund sier? Jeg vil være sistnevnte. For tankene mine er noe jeg aldri ville gitt fra meg, uansett hvor gale det er. Uansett om de tar livet av meg. Men jeg er ikke bare tanker. Jeg er ikke bare angst, depresjon og tanker. Jeg er så mye mer enn det. Og jeg vil at folk skal se det. Se at jeg kan gi litt faen. For ja jeg kan banne jeg også, selv om jeg er sjenert og skriver mange innlegg om livet innimellom. Jeg kan gå med skinnjakke uten å være «typisk ungdom» og jeg kan vise fingeren til verden jeg også.

Jeg må bli flinkere til å fokusere på meg selv. For hva har andre sin mening å si? Vi er forskjellige personer med forskjellige liv. Jeg forventer ikke at alle skal forstå, virkelig ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke er bra nok. Det betyr ikke at jeg ikke prøver mitt beste. Jeg kunne ønske alle var deprimert en gang i livet, slik at alle hadde litt bedre forståelse. Men det er ikke noe jeg unner noen.

Logg ut av hodet ditt innimellom, men ikke slå av.


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.