Herlighet, jeg har så mye jeg vil skrive til dere for tiden. Temaer jeg har lyst til å ta opp. Alt fra kropp, selvtillit og feminisme til snapchat og andre sosiale medier, men det er ikke lett å vite hvor jeg skal begynne. 

Jeg logget meg ut av snapchat igjen for noen dager siden. Fant ut at det bare påvirker meg på en negativ måte, så jeg bestemte meg for å ta en pause. Jeg vet ikke hva det er men jeg har liksom fått litt nok av sosiale medier og alt det. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en ordentlig samtale med noen av vennene mine uten at det var gjennom bilder på snapchat. Og hvis noen legger meg til så bruker jeg nok et par minutter på å ta et ok bilde – fordi jeg ikke vil at de skal tenke at jeg er stygg, eller ser annerledes ut enn det jeg gjør på andre bilder. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo en tanke likevel. Kanskje jeg løper kjapt opp på badet også for å ta på litt mer mascara og dekke den oljete huden min med enda mer pudder. Bare for det ene bildet på maks ti sekunder. Det er bare de nærmeste vennene mine som får dobbelthaker og bilder hvor kvisene mine titter frem. Eller, med mindre jeg virkelig har en dårlig dag. Da får ikke de se meg heller.

Før tok jeg selfier hver dag, og hadde en kamerarull på telefonen full av de. Nå har jeg ikke tatt et selfie på evigheter fordi jeg har komplekser med ansiktet mitt. Men hvor forbanna trist er ikke det da? Ikke det at jeg absolutt skal ta selfies hele tiden, men at jeg aldri føler meg fin nok til å ta et bilde av meg selv? På grunn av kviser, fordi jeg ikke har lange nok øyevipper eller fordi øyenbrynene mine ikke ser ut. Mest fordi fjeset mitt er skjevt. Det er fakta, ikke noe jeg bare sier. Nesen min er veldig skjev, og stor. Det er vel derfor jeg ikke tar så mange bilder forfra. Hvis dere blar nedover bloggen kan dere se at jeg sjeldent ser rett mot kameraet. Nesen min ser større ut fra siden, men jeg vil heller at dere skal se det enn at jeg er skjev i fjeset. Jeg lover dere at jeg tenker på det hver gang jeg klikker publiser på et blogginnlegg, eller poster et bilde på Instagram.

Jeg blir sliten av sosiale medier. Sliten av å se at alle andre er så fin. At alle har så ren hud fin struktur i fjeset, eller fin kropp. Men så vet jeg jo at jeg ikke er den eneste som tenker sånn. For hvor mange ganger har ikke du tenkt det samme? Om det er på sosiale medier, reklamer, plakater eller i virkeligheten. Hvor mange ganger har du ikke tenkt at du kunne ønske du så ut som hun eller han på det bildet du nettopp scrollet forbi?

Vi gjør det alle sammen. Vi scroller. Vi sier at vi ikke bryr oss, i hvertfall ikke så mye. Vi blir fortalt at vi er unik og «fin på vår egen måte», og det er gjerne det jeg vil fortelle dere nå. For dere er fine alle sammen. Vakre, unike og spesielle. Dere er jo det. Jeg kan godt si at jeg er det også. Men tror jeg på det? Tror vi på det?

Med alle disse stereotypene og væremåtene så er det ikke så lett å tro på det. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil være som alle andre, at jeg er litt annerledes, men at det er greit. Jeg har aldri hatt lyst til å gå med de samme klærne som alle andre seksten år gamle jenter, eller farge håret samme farge som alle andre. Jeg gjør det jeg vil, fordi jeg kan. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg har aldri vært opptatt av å være kul eller populær, det er ikke viktig for meg. Men hvis jeg hadde hatt den buksen eller jakken – hadde jeg blitt bedre likt da? Kanskje hvis jeg hadde rettet håret hver dag og tatt på meg litt ekstra sminke for et Instagram bilde – hadde jeg fått flere likes da? Eller hvis jeg hadde fått meg en push-up bh, og tatt på meg litt ekstra solpudder – hadde guttene blitt interessert da? Hva om jeg hadde dratt på en fest, drukket alkohol og lagt ut bilde av det på my story på snapchat, hadde fler snakket til meg da? Kanskje jeg hadde blitt invitert neste gang også. Men bare hvis jeg er pen nok.

Det er så mange ting jeg er flau over å tenke, men jeg vet at mange av oss gjør det. Fokuset er helt feil. Fokuset på utseendet og kropp er helt feil. Jeg stod opp i dag og skulle til å filme en video, men når jeg så meg selv på skjermen slo jeg det fort av igjen. For jeg er jo ikke fin nok uten sminke, sånn som alle andre. Og nesen min vil jo fortsatt være skjev uansett i hvilken vinkel jeg holder kameraet. Og selv om jeg vet at jeg ikke burde tenke sånn, så gjør jeg jo det. Hvorfor gjør vi det. Alle har noe de ikke liker ved seg selv, alle har noe de liker ved seg selv. Men det er jo ikke greit det heller. For det er jo ikke lov til å være fornøyd med seg selv, er det vel? Man vil jo ikke være egoistisk og selvopptatt.

Men dere, selvtillit er så vakkert. Det er ingenting finere en en person som har det bra med seg selv. Så vær litt selvopptatt da. Se på deg selv i speilet og tenk «fader hvor fin jeg er». Jeg vet det er vanskelig å tro på. Jeg vet det er vondt å ikke klare å tro på det. Men gjør det. For uansett kropp, fasong, utseende. Uansett om du har skjev nese, korte øyevipper eller kviser. Du er så sinnsykt vakker. Jeg gleder meg til den dagen stereotyper ikke er avgjørende, og sosiale medier ikke er ødeleggende. Jeg gleder meg til den dagen utseende og kropp ikke er så viktig for å føle seg bra. Den dagen utseendet og kropp ikke er viktig for å være bra nok. 

• • • • •

OG TIL DERE SOM FAKTISK IKKE BRYR DERE. TIL DERE SOM ELSKER  DERE SELV. LÆR MEG.