Kjære medmennesker. Nå skal jeg fortelle dere om noen personer. Noen personer som ikke gjør det samfunnet forventer. De som ikke følger «reglene» og kravene til lærere, voksne mennesker, andre mennesker og seg selv. Nå skal jeg fortelle dere om de som ikke hører til på skolebenken. De som ikke klarer å holde øynene åpne i timene. Ikke fordi de er trøtt, men fordi det er ikke er noe for de. De rastløse, umotiverte og de som mister all energi fordi de må gjøre noe de ikke får til. Ikke matte, norsk eller engelsk – men det å sitte i ro å vite at det er så utrolig mye mer utenfor den døren. Det vinduet. Nå skal jeg fortelle dere om de som føler de skuffer og de som ser bort når noen spør hvordan det går på skolen.

Vi vil lære vi også.

Å gud. Vi vil så gjerne lære. Dere skulle bare visst. Bare ikke innenfor fire vegger, det funker ikke for alle. Med en gang vi går over ti prosent er det alt vi er. Ti prosent. Da er det gjort. Plutselig kommer vi på skolen og det er lærere som spør om vi er ny i klassen. Nei, jeg har gått her i et halvt år. Lærere som er overrasket over at du er tilbake. Samtaler. Mange samtaler om hvor alvorlig det er med så mye fravær, hvor mye du går glipp av. Kanskje du burde gått på skole med mennesker som sliter med det samme som deg? Eller spesialundervisning for de som har samme problemer?  Takk for hjelpen. Men nei takk.

For plutselig står man opp og så går man ikke på skolen lenger. Samtale etter samtale. Du blir sliten, litt lei kanskje? Og fortsatt med den tanken i bakhodet at det finnes noe mer der ute. Unnskyld, lærere. Hver samtale blir bare enda et «du er ikke god nok» og det blir bare enda tyngre å sitte ved den pulten. Varsler om prøver og innleveringer kommer opp på telefonen din innimellom. Du overser de. Blir litt irritert. Slutt å plag meg.

Og så kommer du til det punktet hvor du ikke bryr deg lengre. Men du er ikke lei deg eller skuffet. Du er lettet. Endelig kan jeg puste litt. Endelig kan jeg føle meg som et menneske igjen. Skuldrene føles kanskje noen kilo lettere, kanskje ikke. For selv om du er lettet så går du rundt å lurer på hva folk tenker om deg. Du har litt skyldfølelse. For faen. Du bestod ikke. Du klarte ikke det samfunnet ba deg om. Du har ingen framtid. Du kan jo egentlig bare slutte med alt du gjør. For hva er vitsen? Hvis du ikke klarer å gå på skolen lengre, så klarer du ingenting. Det er det de sier til deg, ikke sant. De dømmende menneskene. Lærere som ikke har troen på deg. De fins de også.

Men kjære samfunn. Unnskyld for at vi ikke følger kravene dine. Unnskyld for at vi er nødt til å prioritere vår egen helse fremfor din.

Unnskyld for at vi ikke hører hjemme på skolebenken.