Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Archive for the category 'TANKER'

♥ Jeg skjelver. Ikke nødvendigvis hele tiden, men veldig ofte. Jeg hater denne uvanen, fordi folk veldig ofte tror jeg er skikkelig nervøs – noe jeg ikke er. Men det er vel en rar del av meg det også.

♥ Jeg peller på leppene. Det kan høres rart ut, men tar meg selv i å pelle på leppene hele tiden. Spesielt hvis jeg tenker eller er fokusert. Leppene mine er alltid tørre og da må jeg pelle av den løse huden. Haha æsj. Jeg prøver å slutte, men det er innmari vanskelig. Jeg bare venter på at jeg skal få infeksjon i sårene ellerno.

♥ Jeg liker (elsker) å ha rett. Og selv om jeg innser at det jeg sier er feil, så fortsetter jeg å diskutere.

♥ Jeg er veldig treg med å få ting gjort. Med mindre det er noe jeg gleder meg til eller noe som interesserer meg. Jeg er ikke så glad i rutiner, så å ha ting jeg må gjøre eller forholde meg til er nok ikke min største styrke. MEN jeg har veldig mye respekt for andre og deres tid, så hvis det er noe jeg gjør for andre, så liker jeg å bare bli ferdig med det.

♥ Jeg er skikkelig perfeksjonist. Å være perfeksjonist kan jo både være bra og dårlig. Jeg får alltid arbeid gjort ordentlig, samtidig som det ser bra ut. Men det kan bli litt mye av og til, for den timen jeg egentlig skulle brukt på én oppgave blir fort to, og tre, og så fire. Altså, det krever mye.

♥ Jeg er veldig ubesluttsom. Jeg grubler veldig mye og det tar alltid lang tid for meg å ta en avgjørelse. Som oftest ber jeg noen om å ta avgjørelsen for meg. Jeg klarer hvertfall ikke å gjøre det selv uten å ha hørt andre sine meninger.

♥ Jeg tror på det meste jeg leser. Om det er «fem steg for å bli kvitt kviser» eller «dette gir deg lengre øyevipper» som popper opp på skjermen min så er jeg fort solgt. Nå er jeg heldig som har en hudpleier som storesøster, og hun kan vel fortelle meg ganske mye om det stemmer eller ikke. Men jeg prøver nok likevel og ender gjerne opp med dobbelt så mange kviser som jeg startet med.

♥ Jeg bruker altfor mye penger på mat og pepsi max. Etter at jeg begynte på videregående så har pengene mine forsvunne sporløst. Altså de har blitt brukt på mat. Men jeg er sulten og det er en butikk rett bortenfor skolen, hva kan man gjøre? (Ikke lage matpakke hvertfall???)

♥ Jeg er et nattmenneske. Jeg trives bedre om natten. Jeg liker å være alene og løse tingene som svirrer oppe i hodet mitt. Kanskje lese en bok, eller ha musikken på fult mens jeg danser rundt meg selv. Det går jo selvfølgelig utover døgnrytmen min, og siden jeg ikke har noen planer om å begynne å sove på dagen, så går jeg rundt og er ganske trøtt mye av tiden. Spesielt hvis det er de vonde tankene som holder meg oppe.

♥ Jeg husker INGENTING. Dette syns jeg faktisk er veldig trist, og jeg har googlet meg ihjel om det er noe jeg kan gjøre for å huske. Jeg husker veldig lite om barndommen min, og det er jo greit nok siden det er så lenge siden (selv om jeg egentlig kunne ønske jeg husket en liten del). Men spør meg hva jeg gjorde i går da? Jeg husker ikke. Selvfølgelig etter litt tenking kan jeg komme på det, men det hender altfor ofte at jeg må bla gjennom bloggen eller kamerarullen for å finne ut av det. Utrolig frustrerende og kjipt, spesielt hvis det er noe jeg burde huske.


Like my facebook-page here or follow my youtube channel here


 

Kjære medmennesker. Nå skal jeg fortelle dere om noen personer. Noen personer som ikke gjør det samfunnet forventer. De som ikke følger «reglene» og kravene til lærere, voksne mennesker, andre mennesker og seg selv. Nå skal jeg fortelle dere om de som ikke hører til på skolebenken. De som ikke klarer å holde øynene åpne i timene. Ikke fordi de er trøtt, men fordi det er ikke er noe for de. De rastløse, umotiverte og de som mister all energi fordi de må gjøre noe de ikke får til. Ikke matte, norsk eller engelsk – men det å sitte i ro å vite at det er så utrolig mye mer utenfor den døren. Det vinduet. Nå skal jeg fortelle dere om de som føler de skuffer og de som ser bort når noen spør hvordan det går på skolen.

Vi vil lære vi også.

Å gud. Vi vil så gjerne lære. Dere skulle bare visst. Bare ikke innenfor fire vegger, det funker ikke for alle. Med en gang vi går over ti prosent er det alt vi er. Ti prosent. Da er det gjort. Plutselig kommer vi på skolen og det er lærere som spør om vi er ny i klassen. Nei, jeg har gått her i et halvt år. Lærere som er overrasket over at du er tilbake. Samtaler. Mange samtaler om hvor alvorlig det er med så mye fravær, hvor mye du går glipp av. Kanskje du burde gått på skole med mennesker som sliter med det samme som deg? Eller spesialundervisning for de som har samme problemer?  Takk for hjelpen. Men nei takk.

For plutselig står man opp og så går man ikke på skolen lenger. Samtale etter samtale. Du blir sliten, litt lei kanskje? Og fortsatt med den tanken i bakhodet at det finnes noe mer der ute. Unnskyld, lærere. Hver samtale blir bare enda et «du er ikke god nok» og det blir bare enda tyngre å sitte ved den pulten. Varsler om prøver og innleveringer kommer opp på telefonen din innimellom. Du overser de. Blir litt irritert. Slutt å plag meg.

Og så kommer du til det punktet hvor du ikke bryr deg lengre. Men du er ikke lei deg eller skuffet. Du er lettet. Endelig kan jeg puste litt. Endelig kan jeg føle meg som et menneske igjen. Skuldrene føles kanskje noen kilo lettere, kanskje ikke. For selv om du er lettet så går du rundt å lurer på hva folk tenker om deg. Du har litt skyldfølelse. For faen. Du bestod ikke. Du klarte ikke det samfunnet ba deg om. Du har ingen framtid. Du kan jo egentlig bare slutte med alt du gjør. For hva er vitsen? Hvis du ikke klarer å gå på skolen lengre, så klarer du ingenting. Det er det de sier til deg, ikke sant. De dømmende menneskene. Lærere som ikke har troen på deg. De fins de også.

Men kjære samfunn. Unnskyld for at vi ikke følger kravene dine. Unnskyld for at vi er nødt til å prioritere vår egen helse fremfor din.

Unnskyld for at vi ikke hører hjemme på skolebenken.

03:12

Jeg får faktisk ikke sove om nettene lengre jeg, dere. Det lille skrivehjertet mitt er over alt og jeg klør i fingrene etter å skrive. Eller skape. Inspirere. Jeg vil gjøre noe kreativ. Skrive, lese bøker, filme videoer og snakke om viktige temaer. Jeg har fått en ny glød i meg de siste dagene. En ny motivasjon, og jeg har så lyst til å bare gå for det denne gangen. Uten å nøle fordi jeg bare sitter å venter på at den gløden skal forsvinne, slik som den pleier. Jeg vil bli flinkere til å blogge, være mer spontan og kjøpe meg et nytt vlog kamera slik at jeg får delt det hele med dere. Jeg har planer om å kjøpe et nytt vlog kamera neste måned faktisk, så da vet jeg at det vil komme enda mer motivasjon.

Jeg har ikke vært på skolen på noen uker (forteller mer om det senere), og jeg tror det har vært bra for meg. Nå vet jeg at det er noen av dere der ute som umiddelbart tenker hvorfor har du ikke vært på skolen???? utdanning er jo det viktigste!!! ingenting er viktigere enn utdanning!!! Haha, neida jeg skal ikke overdrive, men jeg tror nok tanken slo noen av dere. Jeg har funnet ut at det å ha det bra med seg selv er viktigere enn alt annet, og sånn er det bare. Jeg trenger å ta ting i mitt eget tempo, og da må jeg skyve til siden ting som gjør meg utslitt og deprimert, iallefall for en liten periode. Livet ass.

Før jeg logger av vil jeg også dele en liten video med dere. Kristin har nok en gang laget en video med et viktig budskap. Hun får virkelig sagt det. Dette er så utrolig viktig dere! Here you go:

God natt ♥


Like my facebook-page here!


 

Herlighet, jeg har så mye jeg vil skrive til dere for tiden. Temaer jeg har lyst til å ta opp. Alt fra kropp, selvtillit og feminisme til snapchat og andre sosiale medier, men det er ikke lett å vite hvor jeg skal begynne. 

Jeg logget meg ut av snapchat igjen for noen dager siden. Fant ut at det bare påvirker meg på en negativ måte, så jeg bestemte meg for å ta en pause. Jeg vet ikke hva det er men jeg har liksom fått litt nok av sosiale medier og alt det. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en ordentlig samtale med noen av vennene mine uten at det var gjennom bilder på snapchat. Og hvis noen legger meg til så bruker jeg nok et par minutter på å ta et ok bilde – fordi jeg ikke vil at de skal tenke at jeg er stygg, eller ser annerledes ut enn det jeg gjør på andre bilder. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo en tanke likevel. Kanskje jeg løper kjapt opp på badet også for å ta på litt mer mascara og dekke den oljete huden min med enda mer pudder. Bare for det ene bildet på maks ti sekunder. Det er bare de nærmeste vennene mine som får dobbelthaker og bilder hvor kvisene mine titter frem. Eller, med mindre jeg virkelig har en dårlig dag. Da får ikke de se meg heller.

Før tok jeg selfier hver dag, og hadde en kamerarull på telefonen full av de. Nå har jeg ikke tatt et selfie på evigheter fordi jeg har komplekser med ansiktet mitt. Men hvor forbanna trist er ikke det da? Ikke det at jeg absolutt skal ta selfies hele tiden, men at jeg aldri føler meg fin nok til å ta et bilde av meg selv? På grunn av kviser, fordi jeg ikke har lange nok øyevipper eller fordi øyenbrynene mine ikke ser ut. Mest fordi fjeset mitt er skjevt. Det er fakta, ikke noe jeg bare sier. Nesen min er veldig skjev, og stor. Det er vel derfor jeg ikke tar så mange bilder forfra. Hvis dere blar nedover bloggen kan dere se at jeg sjeldent ser rett mot kameraet. Nesen min ser større ut fra siden, men jeg vil heller at dere skal se det enn at jeg er skjev i fjeset. Jeg lover dere at jeg tenker på det hver gang jeg klikker publiser på et blogginnlegg, eller poster et bilde på Instagram.

Jeg blir sliten av sosiale medier. Sliten av å se at alle andre er så fin. At alle har så ren hud fin struktur i fjeset, eller fin kropp. Men så vet jeg jo at jeg ikke er den eneste som tenker sånn. For hvor mange ganger har ikke du tenkt det samme? Om det er på sosiale medier, reklamer, plakater eller i virkeligheten. Hvor mange ganger har du ikke tenkt at du kunne ønske du så ut som hun eller han på det bildet du nettopp scrollet forbi?

Vi gjør det alle sammen. Vi scroller. Vi sier at vi ikke bryr oss, i hvertfall ikke så mye. Vi blir fortalt at vi er unik og «fin på vår egen måte», og det er gjerne det jeg vil fortelle dere nå. For dere er fine alle sammen. Vakre, unike og spesielle. Dere er jo det. Jeg kan godt si at jeg er det også. Men tror jeg på det? Tror vi på det?

Med alle disse stereotypene og væremåtene så er det ikke så lett å tro på det. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil være som alle andre, at jeg er litt annerledes, men at det er greit. Jeg har aldri hatt lyst til å gå med de samme klærne som alle andre seksten år gamle jenter, eller farge håret samme farge som alle andre. Jeg gjør det jeg vil, fordi jeg kan. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Jeg har aldri vært opptatt av å være kul eller populær, det er ikke viktig for meg. Men hvis jeg hadde hatt den buksen eller jakken – hadde jeg blitt bedre likt da? Kanskje hvis jeg hadde rettet håret hver dag og tatt på meg litt ekstra sminke for et Instagram bilde – hadde jeg fått flere likes da? Eller hvis jeg hadde fått meg en push-up bh, og tatt på meg litt ekstra solpudder – hadde guttene blitt interessert da? Hva om jeg hadde dratt på en fest, drukket alkohol og lagt ut bilde av det på my story på snapchat, hadde fler snakket til meg da? Kanskje jeg hadde blitt invitert neste gang også. Men bare hvis jeg er pen nok.

Det er så mange ting jeg er flau over å tenke, men jeg vet at mange av oss gjør det. Fokuset er helt feil. Fokuset på utseendet og kropp er helt feil. Jeg stod opp i dag og skulle til å filme en video, men når jeg så meg selv på skjermen slo jeg det fort av igjen. For jeg er jo ikke fin nok uten sminke, sånn som alle andre. Og nesen min vil jo fortsatt være skjev uansett i hvilken vinkel jeg holder kameraet. Og selv om jeg vet at jeg ikke burde tenke sånn, så gjør jeg jo det. Hvorfor gjør vi det. Alle har noe de ikke liker ved seg selv, alle har noe de liker ved seg selv. Men det er jo ikke greit det heller. For det er jo ikke lov til å være fornøyd med seg selv, er det vel? Man vil jo ikke være egoistisk og selvopptatt.

Men dere, selvtillit er så vakkert. Det er ingenting finere en en person som har det bra med seg selv. Så vær litt selvopptatt da. Se på deg selv i speilet og tenk «fader hvor fin jeg er». Jeg vet det er vanskelig å tro på. Jeg vet det er vondt å ikke klare å tro på det. Men gjør det. For uansett kropp, fasong, utseende. Uansett om du har skjev nese, korte øyevipper eller kviser. Du er så sinnsykt vakker. Jeg gleder meg til den dagen stereotyper ikke er avgjørende, og sosiale medier ikke er ødeleggende. Jeg gleder meg til den dagen utseende og kropp ikke er så viktig for å føle seg bra. Den dagen utseendet og kropp ikke er viktig for å være bra nok. 

• • • • •

OG TIL DERE SOM FAKTISK IKKE BRYR DERE. TIL DERE SOM ELSKER  DERE SELV. LÆR MEG.

Kvinne marsjen over hele verden. Fy fader så stolt jeg er over å være kvinne. Eller jente, ungdom, tenåring, whatever you wanna call it. Jeg kunne skrevet sider etter sider om likestilling, kvinners rettigheter og hvordan alle mennesker er like mye verdt. Det er en sak jeg har vært engasjert i lenge og har skrevet en del om på bloggen tidligere. #Girlpower sier jeg bare. Mennesker er så fascinerende. Vi er så forskjellige. Hvordan kan noen ikke godta ting som er helt naturlig for andre. Donald Trump. Jeg vet ikke hva jeg skal si om han engang, men det er fint å se kvinner marsjere på denne siden av jorden også for å «støtte våre amerikanske søstre». La oss bare håpe på det beste.

Jeg vil gjøre en forskjell. Jeg vil finne en sak jeg brenner skikkelig for og kjempe for den. Hvis en person kan skape så mye forskjell, tenk på hvor mye vi kan utrette sammen? Eller bare hvordan en liten ting kan forandre mye. Det er noe jeg vet vi alle har hørt mye på reklamer, lest på nettsider og sett forskjellige steder, og jeg har egentlig aldri trodd helt på det. Det blir litt sånn «det hjelper ikke at jeg gjør det hvis ingen andre gjør det uansett» – og sånn tror jeg det er mange av oss som tenker. Rett meg hvis jeg tar feil.

Det er så mye jeg vil skrive til dere i dag, men det er så all over the place at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal sette ord på det uten at dette innlegget blir et eneste stort rot. Etter at jeg ikke har hatt det så bra i en periode, så har jeg fått en helt ny motivasjon. Et lite prosjekt kan man si. Jeg føler meg inspirert, og kanskje det bare er i dag, men det føles annerledes denne gangen. Nytt. Bedre. Jeg vil finne ut hva som gjør meg lykkelig. Jeg vil bli den beste versjonen av meg selv og jeg vil gjøre det som er best for meg, finne tingene som gir meg lykke og glede i livet. Sært, og litt for positivt for min del – men jeg vil gjøre et forsøk.

Sannheten er at jeg hater å være skikkelig positiv og over the top. Hvis jeg ikke har det bra så er det verste jeg vet skikkelig positive mennesker som bare forteller meg at det blir bra, og ting ordner seg. Selv om det bare er for å hjelpe, men det hjelper jo ikke. Kanskje det høres fælt ut, men det er jo en sannhet i det også. Men nå vil jeg endre på det. Prøve nye ting, eller, finne ut hva som gjør meg glad. Lykkelig. Fader, jeg hater å si det. Det blir liksom litt for klisje for min del. Men jeg håper jeg kan inspirere noen av dere der ute også, for jeg tror litt på det nettopp det, at man kan velge sin egen lykke. Hvis man går skikkelig inn for det, og ikke lar alt rundt kontrollere oss. Jeg vil ikke være en som lever et vanlig A4 liv og gjør som alle andre.

Jeg har hatt det dårlig, helt jævlig faktisk, men jeg har vel hatt det bra også? Jeg har fått hjelp av psykologer, lærere, mamma, pappa og alle menneskene i livet mitt, og det har hjulpet – men kanskje dette er noe jeg må gjøre for meg selv? Noe jeg gjør for mitt eget beste, noe jeg gjør for meg selv. Vi trenger det. Jeg trenger det. Så dette blir mitt lille prosjekt fremover, og jeg skal prøve best mulig å ta dere med på ferden.


Like my facebook-page here!


 

Heisann mine flotte lesere! Hvordan har dere det? Jeg har ikke gjort noe særlig i dag annet enn at jeg har vært en tur til BUP. Det var som vanlig en fin time og noe som løfter et par kilo av skuldrene på tunge dager, som jeg har hatt en del av i det siste. Før ville jeg ikke ha noe som helst hjelp, men nå er jeg veldig glad for at jeg får det. Det er ingen skam i det å få hjelp fra andre. Det var det jeg trodde i noen år, så jeg holdt alt for meg selv – noe som bare gjorde det ti ganger verre. Så husk det! Bare en liten påminnelse ♥ Det er så utrolig viktig å ta vare på seg selv.

/Hello my beautiful readers! How are you? I haven’t done much today besides that I’ve been a trip to BUP. As usual it was a good hour, and something that lifts a couple of kilos off my shoulders on tough days, which I’ve had some of lately. Earlier I didn’t want any help, what so ever, but now I’m very happy that I have someone to talk to. There is no shame in getting help from others. I thought that for a few years, and kept it all to myself – which only made the whole thing worse. So remember! Just a quick reminder ♥ Taking care of yourself is so important. 

 

Nå skal jeg snart spise middag og så har jeg planer om å få til en treningsøkt i dag. Motivasjonen min går så mye opp og ned på den fronten, men jeg prøver virkelig å få det til denne gangen, så jeg har et program som jeg følger – og det funker! Å få finere kropp er ikke grunnen til at jeg trener, men det er jo selvfølgelig en bonus! Jeg bare håper jeg klarer å fortsette med det, for trening er virkelig til stor hjelp for krigen oppi hodet mitt også. Snakkes!

——————–
/Now I’ll soon have dinner, and then I’m planning on getting a workout done today. My motivation is both up and down on that front, but I really try to get it right this time, so I’m following a program – and it works! Having a fit body is not the reason why I’m working out, but it is a bonus, of course! I just hope I will get trough the whole program, because working out is really a big help for the war inside my head as well. Talk later xx 


Like my facebook-page here


 

some nights you will feel like there are a thousand galaxies exploding in every inch of you and you are burning too bright to ever be looked at directly.

and some nights you will feel impossibly small, like your whole body could slip through the spaces between atoms and never reappear in this world again.

and some nights you will feel like a paper doll, carefully crafted and easily blown away, fragile, too delicate to ever be touched.

and some nights you will feel like each cell in your body is made of the strength that holds the whole planet together.

and that is okay, because you are made if stardust and minuscule atoms and breakable bones and the building blocks of everything in the universe

and you are too alive to never feel anything more than

human.


Like my facebook-page here


««Årets mest kreative blogger» skriver personlig, og uavhengig av om innleggene handler om outfits eller hverdag imponerer Marika Bentzen stadig med både bilder, tekst og en helt egen vri på blogginnleggene sine»

/ ««This year’s most creative blogger» writes personal, and regardless of whether the posts are about outfits or everyday life Marika Bentzen impresses steadily with both images, text, and a special twist on her blogposts» 

Vet egentlig ikke hva jeg skal si jeg, annet enn TUSEN TAKK. Tusen takk for alle nominasjoner, stemmer og fine tilbakemeldinger som har holdt motet mitt oppe. Jeg brenner virkelig for denne bloggen, og det er så fint å få en bekreftelse på at dere flotte mennesker liker det jeg skriver også. Hvis ikke motivasjonen var helt bra, så er den hvertfall det nå. Så utrolig gøy!

Jeg er så takknemlig. <3

——————–

/ I honestly don’t know what to say, other than THANK YOU. Thank you for all nominations, votes and feedback that has kept my courage up! I have a real passion for this blog, and its so nice to get a confirmation that you beautiful people like what I write too. My motivation is on top right now. So much fun! 

I’m so grateful. xx


Like my facebook-page here


 

«Logg ut av alle brukerkontoer»

Dere vet når kroppen begynner å gjøre vondt, hodet verker og ting blir viktigere enn dagene på Snapchat. Depresjon. Jeg tok meg en pause fra sosiale medier i noen dager. Vet ikke om det gjorde meg noe bedre eller ikke. Jeg føler meg fortsatt helt dritt, men jeg har fått tid til å tenke (enda mer..) på meg. Jeg har fått tid til å tenke på meg uten å måtte tenke over alle på sidelinjen slik jeg pleier. Jeg er glad jeg klarer å skrive det. Det hjelper. Kanskje jeg skal skrive et helt innlegg om hvordan depresjon er for meg, hvis det er noen som skulle kjenne seg igjen.

Sengen har vært min beste venn og verste fiende. Jeg elsker å sove for da slipper jeg å tenke, men jeg får ikke sove. Her er jeg hvertfall trygg. Tror jeg. Noen ganger er jeg redd for meg selv, så kanskje jeg ikke er så trygg allikevel. Nettene er verst. Da er alt enda mørkere enn hva det allerede er inni hodet mitt. Tankene blir enda fler tanker, og tårene som jeg tørker raskt bort når jeg sniker meg inn på badet i løpet av dagen blir bare enda fler om nettene. Det er vel sånn jeg sovner også.

Jeg har ikke vært ute av huset på snart en uke. Det blir litt sånn – når du har vært isolert for lenge blir alt litt skumlere. Mennesker, nettene, meg selv. Jeg har så mye jeg gjerne skulle skrevet til dere. Hva er ekte og alt det der. Men jeg trenger en pustepause innimellom, og det håper jeg dere forstår. Noen dager vil jeg bare grave meg ned eller sove for alltid, og jeg våkner opp usikker på om jeg fortsatt lever eller ikke. Noen ganger blir det litt få av de gode dagene. Men det er bare en person som kan endre på det, og det er meg. Til syvende og sist er det alltid meg.

Jeg tror jeg er kommet til det punktet i livet hvor jeg har innsett at jeg ikke kan være bra nok for alle mennesker. Jeg har alltid visst det, men så har vi denne underbevisstheten som noen ganger titter frem og har litt mer peiling. Jeg gikk på et smell, og tok alt jeg hørte folk sa om meg veldig personlig, men hvem bryr seg? For ikke kom her og fortell meg at jeg ikke er bra nok. 

 Ting blir litt ekstra tungt. «Hvordan overlever noen dette». Jo det er sånn det er. Vi overlever, for det er sånn vi er. Jeg vet ikke hvem jeg er – skal jeg være tankefull, poetisk og bare dele bilder på insta som matcher feeden, eller er jeg tankefull, gøy og en som ikke bryr seg så mye om hva menneskene rund sier? Jeg vil være sistnevnte. For tankene mine er noe jeg aldri ville gitt fra meg, uansett hvor gale det er. Uansett om de tar livet av meg. Men jeg er ikke bare tanker. Jeg er ikke bare angst, depresjon og tanker. Jeg er så mye mer enn det. Og jeg vil at folk skal se det. Se at jeg kan gi litt faen. For ja jeg kan banne jeg også, selv om jeg er sjenert og skriver mange innlegg om livet innimellom. Jeg kan gå med skinnjakke uten å være «typisk ungdom» og jeg kan vise fingeren til verden jeg også.

Jeg må bli flinkere til å fokusere på meg selv. For hva har andre sin mening å si? Vi er forskjellige personer med forskjellige liv. Jeg forventer ikke at alle skal forstå, virkelig ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke er bra nok. Det betyr ikke at jeg ikke prøver mitt beste. Jeg kunne ønske alle var deprimert en gang i livet, slik at alle hadde litt bedre forståelse. Men det er ikke noe jeg unner noen.

Logg ut av hodet ditt innimellom, men ikke slå av.


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.


 

To timer igjen. To timer igjen til det er ferdig. En time. En time igjen til 2016 bare er nok et år i livet mitt som er over. Nei, er jeg klar for dette. Åtte minutter. Jeg fryser litt på beina. 3, 2, 1. Raketter. Noen fulle gutter står litt lengre bak og jubler. Det lukter alkohol lang vei og jeg kan kjenne lukten av røyken som nettopp ble tent. Det går fint, jeg snur ryggen til. Menneskene rundt meg gir hverandre klemmer. Han ene fortsatt med røyken i hånden. «Godt nyttår». Jeg drar opp telefonen for å filme litt. «Godt nyttår». Jeg gir en klem til pappa, og en til Leah.

Dag 1 av 365. Jeg har aldri likt nyttårsaften. Tanken på at det hele starter på nytt skremmer meg. Men det er fint da. Blandede følelser. En del av meg vil gråte, mens en annen vil juble av glede for at jeg endelig kan sparke 2016 i leggen. Nei, herregud. Det er bare et år. «Godt nyttår». Vi kjører hjem igjen. I et nytt år. 0:35.

Stjerneskudd. Latter. Smil a. Raketter. Klemmer. Gode venner. Glede. Tårer. Jeg river meg i håret. Jeg går inn i det nye året med åpent sinn. Jeg kan jo velge å være lykkelig, eller. Søren heller. «Godt nyttår». 

· · · · · · · · · · · · · · ·

Regn. Det begynte å regne i det vi kom ut av tunellen. Jeg elsker jo regn. Det er fint. yes. Kanskje dette ikke blir så gale allikevel. Godt nyttår dere, og

heisann 2017.


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.