Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Archive for the category 'TANKER'

GJESTEINNLEGG AV MAMMA 

Det er søndag morgen og Marika har akkurat stått opp, hun ser trøtt ut. Jeg vet det har vært en «sånn» natt, en natt hvor søvn har vært totalt fraværende og tankene nok en gang har fått styre.

Hun smiler, det er tidlig enda. Hun synger og er glad. Utover dagen kommer mørket og Marika blir mer og mer stille, det er lett å se at hun begynner å gruble. Gruble over morgendagen, mandagen og skole. Hun trives på skolen og har gode venner rundt seg, men det er ikke det.

Det er mandag morgen og Marika har akkurat stått opp, klokken er 6.30, hun ser trøtt ut. Jeg vet at det har vært en sånn natt, en natt hvor søvn igjen har vært fraværende og tankene nok en gang har fått styre.

Hun smiler ikke, det er tidlig enda. Jeg ser henne, hun er sliten. Den lille sårbare jenten skjelver, hun prøver virkelig. Hun har så lyst, men klarer ikke. Hun kryper under dynen igjen.

De neste dagene klarer ikke Marika å komme seg på skolen, sosialangst, panikkangst, negative tanker og forventninger fyller dagene, men hun prøver.

Det er tirsdag morgen, siste skoledag før juleferien. Marika har nettopp stått opp, klokken er 7.30, hun ser trøtt ut. Jeg vet at det har vært en sånn natt, en natt hvor søvn igjen har vært fraværende og tankene har fått styre.

Hun prøver virkelig, jeg hører henne gå ut av døren. Hun klarte det, jeg smiler.

Denne dagen burde vært en seier for Marika, en god dag, men når de rundt henne har mer fokus på hvorfor hun ikke har vært på skolen og snur opp ned på alt blir det for mye. For mye mas for mye fokus på de feile tingene. Hun gir opp å reiser hjem.

Jeg forventer ikke at du skal forstå, men jeg forventer at du også prøver, prøver å forstå hvor vanskelig det er både for Marika og alle oss som bryr oss og er her. Vær en støttespiller, vær en person som ikke bare sier du bryr deg, men en person som viser det.

Vær en person som prøver, som min gode Marika gjør hver eneste dag ♥

Jeg ser deg

Elsker deg jenten min

· · · · ·

Ikke spark en som ligger nede. 



 

Jeg bruker mye tid om dagen på å gruble over hvem jeg er, hvor jeg vil og hvordan jeg skal komme meg dit. Hvordan jeg skal komme meg noen steder. Jeg tenker på hvordan jeg vil fremstå, hvordan jeg ser ut og hva jeg skal tenke. Men i hele dette forsøket på å finne meg selv, har jeg også lært at jeg må gjøre ting for meg selv. Jeg blir litt lost i hvordan alle andre tenker at ting skal være, og alle disse stereotypene – Det ender som oftest med at jeg mister meg selv, isteden for å finne ut hvem jeg er.

Jeg har jo nevnt det, kanskje en gang for mye, men det er jo nettopp det jeg tror på. At man må føle seg litt fortapt og miste stien, før man finner den igjen. Men jeg mener ikke på den måten at du skal eksistere for andre. Du skal ikke gjøre det du gjør for andre, eller prøve å være noen du ikke er, for andre – fordi det er det samfunnet ber deg om.

Hver morgen bruker jeg litt ekstra tid på å se meg i speilet. En ny kvise her og ti der. Nesen min? Det ser fortsatt ut som om noen bare har satt den på fjeset mitt. For å ikke glemme de stygge skuldrene mine, eller de små puppene som ikke har forandret seg siden syvende klasse. Og til dere som sier at øyenbrynene ikke er tvillinger, men søstre: Mine er ikke i slekt engang. Noen ganger gråter jeg også, fordi jeg vil ikke at folk skal se meg når jeg er så stygg. Skikkelig idiotisk, ikke sant?

Men jeg kan velge å se bort fra det også. Jeg kan stå i å se meg i det speilet og fortelle meg selv hvor bra jeg ser ut. Jeg kan fortelle meg selv at det er sånn jeg ser ut, lev med det. Eller at nesen min kanskje ikke er perfekt, men at det er greit. For ingen av oss er perfekt. Eller kanskje er det akkurat hva vi er.

· · · · ·

Det er rart syns jeg. Hvordan fremtiden vår omtrent er basert på ordet selvtillit. Tingene vi gjør og hva vi ikke våger å gjøre. Et ord som dominerer så mye, som gir oss forskjellige syn på det hele. Istedenfor å spørre oss selv hvordan vi vil være, eller hvordan vi vil se ut – så tenker vi heller hvordan skal jeg være, hvordan bør jeg se ut.

Før syns jeg det var vanskelig å gå ut av huset. Jeg kunne ikke betale i kassen, snakke med klassekameratene mine eller dra i bursdager, bare for å nevne noen få ting. Mye henger igjen enda, men det er ikke noe som bare forsvinner over natten. Jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, men så gikk det opp for meg – hvorfor skal jeg bruke livet mitt, det eneste jeg har, på å være som andre? På å være bra nok for andre, hvis det ikke er bra nok for meg selv? Dere har sikkert hørt det mange ganger, men er det ikke på tide å gjøre noe med det?

Jeg har gått ut av huset altfor mange ganger og følt meg skikkelig ukomfortabel fordi jeg har gått med klær som er «in» eller noe jeg kjøpte bare fordi hun pene jenten på instagram hadde det. Nå skammer jeg meg litt over å si det, men det er jo faktisk sånn virkeligheten har blitt. Vi skal jo ha det beste, ikke sant?

Det er hodet ditt som definerer hvem du er som person. Så hvis du forteller deg selv hvordan du vil være, og lever deretter, så merker du plutselig at ting forandrer seg.

For fader så vakker du er.



 

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal starte med dette innlegget, for alt jeg prøver å si er takk – men så er det litt mer i mellom der også.

Jeg lagde min første blogg da jeg var tolv år gammel. Jeg husker godt den knall rosa bakgrunnen og headeren som jeg var så utrolig stolt av å ha laget selv. Antrekket mitt var vel en tjukk boblejakke fra wow, noen tursko og en umbro fotballbukse. Hvis jeg husker riktig så hadde jeg en livbøye rundt meg og stod foran et svært tre også, midt oppe på fjellet. Helt forelsket i den nye headeren min var jeg, og med null bekymringer. Lite visste jeg at jeg skulle sitte fire år senere, i samme stuen hvor jeg lagde min første blogg og gjøre akkurat det samme, bare med litt mer bekymringer og tanker rundt det hele. Fingrene på tastaturet, kameraet på bordet foran meg og en god del tanker i hodet om hvordan jeg vil framstå, hvem jeg vil være, hva jeg skal skrive – eller bare hvordan utseendet på blogginnleggene mine skal se ut.

For det ligger mye i denne bloggen. Kanskje det er et eneste stort tanke kaos, en berg og dalbane av oppturer og nedturer, gode og dårlige perioder. Men dette er meg. Jeg prøver å være så ydmyk og åpen som mulig, og fortelle om livet mitt, upyntet og ærlig. Jeg vil finne den beste versjonen av meg selv, men det er ikke uten utfordringer på veien – og det er nettopp det jeg vil dele med dere. Fordi livet er ikke en dans på roser, men det er helt greit.

· · · · ·

I juni startet jeg å blogge hos Femelle. Jeg husker for noen år siden når flere av favorittbloggerne mine blogget på denne plattformen og jeg var så misunnelig at jeg sendte inn en mail selv, til tross for at det var atten års aldersgrense da. Jeg følte meg ganske optimistisk som fjortenåring der jeg satt, og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg turde å sende den søknaden for to år siden. Men i sommer prøvde jeg igjen og nå har jeg blogget på denne plattformen i omtrent et halvt år. For andre kan det høres lite ut, men jeg hadde det målet som fjortenåring – at jeg også en dag skulle blogge for Femelle.

Det jeg prøver å si er at dere ikke må gi opp på drømmene deres. Fjortenårige Marika sin drøm var å en gang bli en del av noe mer innen bloggverdenen og her sitter jeg – og jeg har flere drømmer. Jeg har større drømmer, og jeg har ingen planer om å gi meg. Jeg møter på noen hindringer her og der, noen dårlige dager, dager jeg ikke skjønner hvorfor jeg gidder noe av dette og dager jeg er på kanten til å gi opp. Men slik er det vel for alle? Vi bør ikke være redd for å gå vekk fra stien innimellom. Note to self.


I går ble finalistene av «Årets Femelle blogger 2016» avslørt, og jeg er en av fem finalister. Jeg er også så heldig at jeg er en av tre finalister i kategorien «Årets mest kreative blogger». Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli en finalist i det hele tatt siden det er så utrolig mange flinke og dyktige bloggere hos Femelle, men den fjortenårige optimisten var visst ikke helt borte enda og jeg hadde et lite håp. Ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er. Tusen takk til alle som har nominert meg. Det er ingenting bedre enn å føle at folk setter pris på det du gjør, det du skriver. Om jeg bare har inspirert en av dere, eller fått dere til å føle dere bedre etter å ha lest noe av det jeg har skrevet – så har jeg vel egentlig vunnet uansett.

Nå kan dere stemme på meg i de to kategoriene, «Årets Femelle blogger 2016» og «Årets mest kreative blogger». Jeg hadde satt enormt stor pris på det. ♥


FØLG FACEBOOKSIDEN MIN HER FOR Å HOLDE DEG OPPDATERT PÅ NYE BLOGGINNLEGG


 


10 ting dere kanskje ikke visste

–  Når jeg finner en sang jeg liker har jeg den på repeat til jeg går lei – og det kan være snakk om dager eller uker før jeg virkelig blir lei av en god  sang. Jeg tror dette er et lite irritasjonsmoment for de andre i huset som også hører den samme sangen om igjen og igjen.

– Jeg elsker å være alene, og jeg tror det gjør at noen oppfatter meg som kjedelig. Det er forskjell på å være alene og ensom da. Sistnevnte er jeg ikke like glad i, haha. Men når jeg er hjemme alene, med musikk på full guffe og mulighet til å danse akkurat hvor jeg vil rundt i huset – da er jeg i godt humør. En bok og noen stearinlys funker også.



– Jeg er veldig spontan! Det går dessverre oftest utover håret mitt, haha uff. Vil jeg noe, så gjør jeg det med en gang. Det kan både være en fordel og en ulempe. Heldigvis går det ikke like mye utover lommeboken min nå som det gjorde før. Heldigvis. 

– Jeg er veldig sjenert – men bare vent til du blir godt kjent med meg! Da blir jeg plutselig en helt annen person. Eller, jeg vil nok alltid være meg, men jeg får en helt annen energi – love it.

– Det verste jeg vet er mennesker som ikke kommer tidsnok! Uansett om det er snakk om to minutter for sent – er det så vanskelig? Mennesker som ikke tar hensyn til andre = en misfornøyd Marika.

– Jeg tenker ekstremt mye, grubler og analyserer alt. Ikke noe sjokk. Det er slitsomt mesteparten av tiden, men noen ganger kan det faktisk være en god ting også! Jeg føler jeg forstår mennesker litt bedre nå enn det jeg gjorde før.



– Jeg har hukommelse som en gullfisk. Det er ikke tull engang – fortell meg en ting og jeg har glemt det fem minutter senere. Det er faktisk noe som plager meg ekstremt mye. Spesielt i mattetimene og når vi lærer nye danser på trening.

– Jeg er avhengig av Pepsi Max. Det har kanskje noen av dere fått med dere allerede? Men for noen dager siden fant jeg Pepsien i skapet med en gul post-it lapp hvor det stod «nei Marika» fra pappa, så jeg kanskje får litt mindre av det fremover. Jeg kjøper nok bare selv, men det svir litt når jeg ser at pengene på kontoen forsvinner…

– Jeg begynner å gråte veldig lett. Før turde jeg ikke å gråte foran andre, men nå gjør jeg det altfor ofte. Spesielt av triste reklamer på tv og nyhetene (..og home & away).

– Jeg er veldig sikker på at det å være god mot andre mennesker vil få deg langt i livet. Det er noe av det jeg setter høyest i livet mitt – å være snill, god og hyggelig mot andre gjør at jeg føler meg så utrolig mye bedre selv også.


coop-smak-forskjellen-hvit2-ai-2

 Mennesker hva er det

  Hvor blir det av tiden

 Jeg fryser

Jeg skulle ha sovnet for lenge siden

Hva er klokken

· TUSEN TAKK ·

TAKK. Tusen millioner takk for alle tilbakemeldinger og fine ord etter innlegget jeg postet i går. Dere aner virkelig ikke hvor mye det betyr for meg. Det gjorde dagen min litt bedre ♥ Selv om det ikke er noe fint å høre at det er andre som har det på samme måten, så er det noe med det å ikke føle seg så alene. Så takk for alle delinger, fine kommentarer og meldinger.

God morgen forresten! Eller, god formiddag er vel kanskje mer riktig nå? Jeg våknet for snart to timer siden og sitter fortsatt med frokosten i hånden mens jeg spiller litt rolig musikk på spotify. Jeg ser at det har kommet en del frost på fjelltoppene nå, og det merkes. Temperaturene har forandret seg helt, og jeg tror ikke vi har nok ovner her i huset for å si det sånn.

Jeg har ingen planer for dagen i dag, men jeg tror jeg bør komme i gang med å rydde rommet mitt snart, og kanskje organisere klesskapet mitt litt. Eller så gjør jeg bare som jeg pleier og utsetter det til søndag! Jeg ønsker dere alle en fin helg!

LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.
INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Jeg er så usikker på  hva jeg skal skrive til dere om dagen, for sannheten er at dagene mine består av soving og en stk sliten Marika liggende flat på sofaen. Jeg sover ikke om natten, så når jeg først sovner om morgenen da sover jeg til klokken slår ett. Og alt dette når jeg egentlig skulle vært på skolen. Hverdagen fungerer bare ikke helt for meg akkurat nå, og jeg er ikke til stede før det blir mørkt igjen og dagen nærmer seg slutt.

Fraværs grensen har jeg for lengst gått over. 10%. Jeg trenger 20%. 30%. 40%. Jeg trenger tid. Den forbanna fraværs grensen, du tar livet av meg, vet du det? Og jeg vet jeg ikke er den eneste. Kanskje jeg ikke er på skolen, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å dra kroppen min opp fra sengen om morgenen for alt jeg ser er svart. Alt jeg føler gjør vondt. Depresjon. Kroppen min vil ikke rykke seg. Hjernen min er våken, men ikke kroppen min. Psykologen min kalte det søvnparalyse. Men vet du hva? Det betyr ikke at jeg ikke vil lære, det betyr ikke at jeg ikke vil bli noe, og det er ikke slik at jeg lar være å dra på skolen fordi jeg er trøtt. Du skulle bare visst hvor trøtt jeg er, men det er faktisk ikke derfor jeg ikke sitter ved pulten min hver dag klokken åtte med åpne bøker og en penn i hånden.

For jeg er som mange andre ungdommer psykisk syk. Ja, det går faktisk an å være syk uten at man ser det. Og selv om jeg klarer å komme meg på skolen en dag og jeg smiler, så betyr det ikke alltid at jeg har det bra. Dessverre. Jeg tror folk glemmer det innimellom, og jeg klandrer ingen, for det er kanskje lett å glemme det når det ikke syns. Men tenk litt gjennom det. Prøv å se det fra vårt perspektiv. Fra mine eller en av de hundrevis av andre ungdommer sine øyne. Prøv det og så kan du si unnskyld etterpå, kjære fraværs grense.

Jeg vet hvordan det er å føle seg som et null. Jeg vet hvordan det er å føle seg fortapt og ensom. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Men det er faktisk ingenting som skremmer meg mer enn det å vite at hvis jeg ikke stiller opp på skolen hver dag, slik som systemet ber meg om og får den utdanningen jeg trenger, da er jeg ikke verdt en dritt. I følge veldig mange. Men, la oss se det på en annen måte igjen. Hvorfor lærer vi ikke om disse tingene på skolen? Vi lærer om verden for flere tusen år siden,  vi skriver fortellinger og vi lærer om x + y. Og ja, jeg forstår at disse tingene kanskje kan hjelpe oss en dag, men er det ikke viktig at vi lærer oss om hvordan vi skal leve også? For jeg har gått litt mer enn ti år på skole, og det er aldri noen som har lært meg hvordan jeg skal ta vare på meg selv og hvorfor det er så viktig, og jeg har ikke lært noe om  hvordan ting fungerer i det virkelige livet. Men jeg har jo lært hvem som oppfant ostehøvelen, så da gjør det jo ingenting?

· UNNSKYLD ·

Jeg skjønner at det er vanskelig for lærere og andre personer å kunne hjelpe når det ikke egentlig går an å forstå hvordan det er å slite med angst eller depresjoner, og at det høres teit ut når vi forteller at vi ikke «tør» å presentere foran klassen eller lese en setning. For det er jo bare en setning? Men vi prøver så godt vi kan. Jeg kan love dere at vi ikke er «heldige» som er hjemme fra skolen. Jeg er ikke heldig som får lov til å ligge i sengen eller på sofaen hele dagen fordi jeg ikke klarer å komme meg på skolen. Eller heldig fordi jeg kan sove så lenge jeg vil. Ikke i det hele tatt.

Så slutt å gi meg varsler hver dag om at jeg ikke er på skolen. Slutt å fortell meg ting jeg allerede vet, for jeg er fullt klar over at jeg ikke sitter i klasserommet som jeg egentlig burde gjøre. Jeg er fullt klar over at jeg har gått over 10%. Bare slutt. Da kunne dere like godt sendt meg en melding hvor det står «du er ikke god nok». For det er slik det føles. Jeg kan mer enn du tror, kjære fraværs grense. Jeg kan så mye mer enn du tror, men jeg klarer ikke å komme meg opp av sengen. Jeg klarer ikke å komme meg ut av døren. Kroppen min vil ikke, hodet mitt henger ikke med. Så slutt. Slutt å fortelle meg hvor udugelig jeg er. Jeg vet det.

Så kjære fraværs grense. Kjære 10%. Unnskyld for at jeg ikke står til forventningene dine. Unnskyld for at jeg ikke er det du ønsker at jeg skal være, unnskyld for at jeg ikke er god nok for deg. Og unnskyld for at jeg er så «lat» at jeg ikke kommer meg opp om morgenen,
men vær så snill å åpne øynene dine.

Hilsen,
en veldig sliten ungdom

WELCOME NOVEMBER

Kjære vakre, fine høsten. Jeg vet ikke hva det er med deg, du er så fin men så vond på samme tid. Du gjør det vanskelig å stå opp om morgenen, men herregud så fin du er. Tenk at det er jul neste måned! Jeg gleder meg til å åpne kalenderen igjen og telle ned dagene. Men akkurat nå er det høst og en ny måned, så vi får prøve å gjøre det beste ut av den!

large  large-3

5 TING JEG VIL GJØRE DENNE HØSTEN:

BEGYNNE Å LESE IGJEN

Fram til skolestart i år leste jeg utrolig masse bøker, og jeg elsker det. De gir meg så mye og jeg bare elsker å føle at jeg er i en annen verden i en liten stund. Men når skolen begynte igjen forsvant plutselig alt jeg hadde av tid, og jeg har ikke lest siden. Heldigvis har jeg et par bøker som venter på å bli lest nå, så jeg får vel starte.

 TA MER BILDER

 Jeg har to kameraer, og jeg bruker begge, men det er bare til bloggen. Jeg har lyst å sette meg skikkelig inn i kamera innstillingene og ta noen fine høstbilder.

 ORGANISERE GARDEROBEN MIN

Jeg har altfor mye klær jeg ikke bruker, men jeg er dårlig på å gi slipp på de. Jeg er nødt til å gå igjennom klesskapet mitt og fjerne noe. Enten selge det eller gi bort. Jeg trenger plass til litt nytt!

 VÆRE MER SOSIAL

Jeg trives godt i mitt eget selskap. Kanskje litt for godt. Jeg må prøve å komme meg ut litt mer og finne på litt mer sammen med vennene mine. Spesielt nå som mange av oss ikke går på samme skole lengre og vi ikke ser hverandre like ofte som vi gjorde før.

 KJØPE MEG ET KART TIL Å HENGE OVER SENGEN

Jeg har utsatt dette altfor lenge. Men jeg har altså lyst på et kart som jeg kan henge over sengen slik at jeg kan se litt på hvor jeg vil reise og kanskje merke ut hvor jeg har vært! Jeg tror jeg må finne meg litt annen veggpynt til rommet mitt også.


Pusser tennene, tar vekk håret fra fjeset, vasker det. Uten å se meg i speilet. Slukker alle lysene, ser meg forsiktig rundt og tenker på hvor redd jeg er for mørket. Slår på lykten på telefonen mens jeg puster tungt inn og ut. Jeg prøver å fortelle meg selv at det ikke er noe å være redd for. Går sakte ned trappen for å ikke vekke de andre, løper de siste stegene inn på rommet mitt nesten samtidig som jeg slår på lyset og lukker døren stille bak meg.

 

 

02.59

Så her sitter jeg igjen. Våken, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg er bare søvnløs. Har ikke sovet på flere netter. De åtte timene jeg skal ha med søvn hver natt har blitt til tre timer, før de ble to, og så en. Jeg sovner i det alarmen min ringer. Jeg har den klumpen i halsen igjen. Kanskje noen av dere husker når jeg skrev om den aller første gang. Tilbakefall. Et skritt fram, ti tilbake.

Alle kampene jeg har hatt med meg selv. Alle tårene, skrikene og alt hatet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare disse tingene, men det er ingenting dere ikke har hørt før. Jeg bare føler jeg kan forklare det på en annen måte, det er annerledes denne gangen, men når jeg skal prøve å forklare er det som om alt blir svart. Jeg husker ikke, eller jeg vet ikke. Jeg kan ikke ordlegge det. Jeg må bare skrive ting slik som de er, uansett hvor skummelt jeg syns det er. For jeg kan jo skrive, er det ikke en av de tingene jeg er flink til? Sannheten nå er at jeg er livredd for å si noe feil. For å være helt ærlig er jeg dødsredd for at jeg ikke klarer å ordlegge tankene mine. Hver eneste del av kroppen min har kjempet mot å ikke falle tilbake, men jeg skuffet. Søren og, jeg skuffet.

For å ha depresjoner, det er ikke en dårlig dag eller en dårlig uke. Det er å se svart, uten at noen andre farger strekker til. Det er som å drukne mens du kan se alle menneskene rundt deg puste under vann. Det er følelsen av å være likegyldig til alt. Jeg kan få de beste nyhetene, uten å smile. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, eller setter pris på ting, men rett og slett fordi hodet mitt ikke klarer å glede seg over noe. Det er verst om natten. Det er da jeg er alene og lar alt jeg har av tanker flyte til overflaten. Det er da øynene mine brenner fordi jeg har grått så mye, og nakken min gjør vondt etter all anstrengelsen. Etter all grublingen og alle spørsmålene. For sannheten er at jeg ikke aner hvem jeg er. Jeg vet ikke hvem Marika er. Til og med når jeg skriver navnet virker det fremmed.

hvit-bakgrunnHar dere noen ganger kommet til det punktet at du bare er tilstede for å være tilstede? At i det du går inn i et rom så lar du bare kroppen styre handlingene dine, uten å en gang tenke over hva du gjør. Jeg føler meg så tom om dagen. Så innmari tom. Tanker som ingen bør ha florerer rundt i hodet mitt og fester seg. Jeg er redd for å være for mye alene, for hvem vet hva hodet mitt kan fortelle meg. Men likevel så er jeg mye alene, fordi jeg ikke føler jeg strekker til rundt andre mennesker. Jeg tør ikke å ha øyekontakt, for jeg er redd for at noen skal se gjennom meg. Jeg er sint og bitter. For jeg nekter å la dette fange meg igjen.

I det lysene slukker seg stormer jeg ut i tårer. Jeg er sliten fra jeg står opp om morgenen til jeg går å legger meg igjen, og enda mer sliten om natten. Jeg tenker og overtenker, analyserer og grubler. Lurer på hvorfor jeg skal bruke flere år av livet mitt på å være lei meg. Men jeg prøver jo gjør jeg ikke? Jeg vil jo ha det bra. Jeg har jo hatt det bra.

Hvorfor jeg skriver nå det vet jeg ikke, men det er vel det jeg pleier å gjøre for å løse mitt eget hode. Jeg har egentlig prøvd å ikke skrive i det siste, fordi jeg vil fokusere på det positive, men det hjelper så masse. Jeg har så mange spørsmål jeg vet at jeg aldri vil få svar på, og jeg er så utrolig sliten av å ikke føle de tingene jeg gjør er bra nok. Sliten av å føle at jeg ikke er bra nok.


Jeg drukner. Jeg drukner i tomme ord, søvnløse netter, tankekaos og ubevissthet. Spørsmålene jeg stiller meg selv om fremtiden min. Jeg kommer meg ikke på skolen, og det er vel sånn at de som ikke har utdanning ikke kommer seg noen vei. Jeg er redd for at den personen er meg. Eller hva om jeg aldri klarer å slippe nye mennesker innpå meg, eller møte nye mennesker. Det har hendt alt for mye at jeg har trukket meg tilbake og sagt nei når folk spør om å finne på noe. Jeg tør ikke. Og jeg er så utrolig lei av den setningen der. Jeg tør ikke. Kommer jeg noen gang til å tørre noe som helst? Og ensomhet. Jeg føler meg så ensom innimellom, men hvordan kan jeg endre på det når jeg ikke tør å treffe nye mennesker eller vise interesse? Det er så mye som foregår i hodet mitt for tiden, og jeg har ikke svar på noe av det.

Jeg bryr meg så mye om andre at jeg glemmer meg selv innimellom. Jeg glemmer at jeg også kan ha det vondt og vanskelig, når jeg trøster andre som har det på samme måte. Jeg har bare vært på skolen en dag denne uken. Jeg vil ikke at andre skal se når jeg har det vanskelig, for jeg vil ikke være en negativ person som hater livet, for det gjør jeg ikke. Jeg bare sliter litt med å finne ut hva det egentlig er og hva som er meningen med alt dette. Det er vel lov det også.

Noen ganger kan ting bli vanskelig, sånn som nå. Så vanskelig at du ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg, eller hva du skal si. Jeg føler på det ofte, på samme måte som det du kanskje gjør. Eller kanskje ikke, vi er jo alle forskjellige. Jeg har hatt det vanskelig mange ganger før, og jeg har hatt det veldig bra også. Men noen ganger når du har det bra, blir ting litt ekstra vondt og sårbart når du plutselig ikke har det så topp lengre.

Men jeg puster fortsatt da, så noe gjør jeg riktig.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Dere vet de nettene når du ikke sovner før det har blitt lyst igjen.
De nettene du teller stjerner for å sovne, men alt det får deg til å tenke på er universet og hvorfor du er her.
De nettene når tårene bare er enda fler tårer, og ordene bare lydløse skrik.

img_9575-1894895-10-1455708885309

Når du ser på klokken flere ganger, men den bare står stille.
Jeg vet ikke. Det er noe med det. Noe så vakkert men vondt på samme tid.
Nettene når alt du vil er å sove,
men hvert eneste molekyl i kroppen din forteller deg om å ikke gjøre det.

04:02