Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Archive for the category 'TANKER'

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.
INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN


SIDEN SIST,


har jeg blitt blond igjen (ikke på bildene), feiret bursdagen min, vært med venner, vært våken til langt på natt, snakket om alt og ingenting, sett på stjernene, vært på skolen (noen dager), slappet av litt, pustet, spist altfor mye junkfood, dagdrømt, utfordret meg selv, skuffet meg selv, drukket altfor mye pepsi max, hatt overnattinger, tenkt på hva jeg vil framover, funnet mange nye sanger, sovet alt for mye, tenkt litt mer, sett mange gode filmer, grått, ledd, skrevet noen nye sanger, tegnet (selv om jeg ikke kan det), vært udugelig på bloggingen, tenkt på hvor lyst jeg har til å komme sterkt tilbake, vært irritert over at jeg ikke har klart det, tenkt mye på hva jeg vil vise dere, ikke vist dere noe, funnet ut at jeg skal begynne igjen etter at jeg har reflektert litt over hva jeg skal dele og hva jeg vil oppnå.

see ya


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Torsdag 8. september

01:02

Hvor er jeg? Hva er jeg? Hva er vi? Tanker, hva er det? Jeg drømmer, men så våkner jeg. Jeg gjør det igjen. Drømmer. Våkner. Virkeligheten, hva er den. Hva er dette. Hvorfor sover jeg ikke. Spørsmålstegn. Tom. Klump i halsen. Skole i morgen. Jeg klarer ikke å være der. Hva gjør jeg. Panikk. Anfall. Hjelp. Jeg mister pusten. Er dette alt? Er det over nå? Nei, det var bare hodet mitt som lurte meg igjen. Hold meg. Hvem er du. Hvem er jeg. Spørsmålstegn. Tanker. Drømmer. Virkeligheten. Hva er ekte? Skygger. Min skygge. Mitt ekko. Min stemme. Hører dere meg. Hjelp. Nå skjer det igjen. Pust. Marika, vær så snill. Pust.

11:14

Blå himmel. Jeg teller. 16 fugler. Der de flyr så fint. Noen ganger kunne jeg ønske jeg var en fugl. De ser så fri ut der de flyr av gårde med vingene sine. Vinger. Tenk om jeg hadde vinger. Hvor ville jeg vært akkurat nå? Hm. Kroppen min ville lettet. Tankene mine også. Tror jeg. Hvem vet. Kanskje det ikke er så magisk å være fugl. Kanskje de ikke er så fri som det ser ut til. Jeg bare går ut i fra det. Det er jeg flink til.

Er det noe jeg ikke er flink til så er det å komme meg på skolen. 3 dager. Det er tredje dagen denne uken at jeg ikke er på skolen. Hvorfor. Hva. Hjelp. Fraværsgrensen. Stress. Neida, det går fint. Gjør det egentlig det? Jeg klarer det ikke. Klaustrofobi, det er hva jeg føler når jeg sitter i klasserommet. Innestengt. Fanget. Som om noen prøver å kvele meg og jeg ikke får puste, men så har jeg ikke hender til å kjempe i mot. Ja. Sånn er det.

Fredag 9. september

00:54

Marika, hvorfor sover du ikke. Jeg får ikke sove. Egentlig så har jeg ikke prøvd. Jeg vil ikke. Ikke er jeg trøtt heller. God natt?

19:17

Jeg gikk av bussen for å gå hjem. Vinden blåser i håret mitt. Vind. Luft. Hvor rart er det ikke å tenke på at luften er rundt oss hele tiden, uten at vi kan ta på den. Hm. Jeg spør meg selv om jeg må bli tøffere. Folk er så forsiktig med meg. Fordi jeg ikke gjør så mye ut av meg kanskje. Hvem vet. Jeg vet jo egentlig at det er nettopp det. Folk er forsiktige rundt meg fordi de ikke vil si noe feil. Fader. Jeg hater det. Jeg er ikke en person som blir lett fornærmet. Faktisk så er jeg ganske ok. Hvem skulle trodd det. Jeg trakker over. Søren. Au. Hvorfor får man vondt. Spørsmålstegn. Er smerte bare noe vi innbiller oss? Nei. Ja. Kanskje. Jeg lukker notatene på telefonen og ser meg rundt. Mennesker. Jeg kan ikke se noen. Stille. Lyden av vinden som forsiktig vugger trærne fra side til side. Frihet. Er det hva jeg hører?

Lørdag 10. september

11:58

God. Morgen. Eller, jeg har vært våken i over en time nå. Men jeg ligger fortsatt i sengen. Vet ikke hva jeg skal skrive. Skrive. Jeg prøver for hardt. Gjør vi ikke alltid det. Rommet mitt ser bombet ut. Skal jeg rydde? Nei. Jeg tar det i morgen. Utsetter det. Hah. Ikke noe sjokk. I går bestemte jeg meg for å leve litt mer. Hvor lenge det kommer til å vare er det ingen som vet, men jeg må være litt mer spontan. Skulle egentlig sove ute i natt, sammen med stjernene. De vakre stjernene. Men det begynte å regne. Nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde det allikevel.

Tirsdag 13.september

14:45

Det er så mye jeg vil si, men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det eller hvem jeg skal si det til. Hva vil jeg egentlig si? Det er alt. Det er ingenting. Jeg knuste speilet på rommet mitt i går fordi jeg var sint. Sinne. Jeg hater det. Ikke hadde jeg noe god grunn heller. Syv år med ulykke? Det er det de sier. Jeg venter. Spent.

Jeg klarte å dra på skolen i dag da. Det gikk fint, men nå er jeg tom. Tom for energi. Kan noen være så snill å gi meg litt påfyll? Bare litt ekstra? Takk. Nei takk. Pust. Pust i bakken.

 15:15 

Du har det bra Marika. Du har det bra. Husk at det er du som bestemmer om du vil være lykkelig eller ikke. Du. Lev litt. Slipp deg litt løs. Skrik. Løp. Lev. Gjør det du vil. Du. Det er du som bestemmer. Tanker. Følelser. Handlinger. Det er opp til deg.

Nå er jeg bare redd for at folk skal være lei av å høre på meg. Dette er dagboken min. Jeg skriver akkurat hva jeg føler og tenker. Kaos. Det er det jeg kaller det. Si det en gang til da. haha.

Publiser.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Dere vet den følelsen? Når alt du skal gjøre plutselig blir lagt litt i glemmeboken, tankene vandrer og tid blir luft. Den følelsen når du blir litt likegyldig til alt. Når kroppen slutter å fungere som den skal, apetitten forsvinner og når alt bare blir vondt og slitsomt? Sånne dager hvor alt du gjør er å ligge med lysene avslått på rommet ditt godt pakket under dynen, med et lite håp om at du aldri må reise deg derfra igjen. Når du har presset deg så hardt at kroppen sier stopp. Dere vet den følelsen?

Jeg vil så gjerne skrive akkurat hvilke følelser jeg kjenner på nå, men det fungerer ikke. Det er mange følelser jeg har snakket om før, alle i en. Jeg kan være ærlig å si at jeg ikke helt føler for å skrive i dag. Jeg har ikke hatt så mye lysten til det i det i det siste, på samme måte som jeg har mistet lysten til alt annet. Men jeg føler jeg skylder dere det, så her er jeg. Med hodet mitt som holder på å sprekke og kroppen min som ikke har lyst til å forlate denne sengen noensinne. Med høy musikk, uten at det blir for høyt for hodet mitt. Med musikken som plutselig gir så mye mer mening. Jeg har det bra, men så er det plutselig ikke bra lengre. Det er de bølgene jeg har snakket om før. De periodene som kommer og går, og noen ganger slår de meg hardere enn andre. I det siste har jeg gjort så mye jeg aldri trodde jeg skulle få til. Jeg har pushet meg selv og kjent på en mestringsfølelse jeg ikke har følt på tidligere. Og det er der jeg tror det ligger. Det er det jeg har vært så redd for, vet dere. At de gangene jeg har vært stolt og glad for meg selv, så faller jeg ekstra hardt når ting går litt dårligere.

FullSizeRender-2  

Jeg har alltid vært veldig sensitiv, noe som kan være en god ting, men når det ikke er det så vises det. Jeg føler så sterkt. Jeg føler alt så innmari sterkt. Jeg gir alt av meg selv til andre mennesker fordi jeg vil så gjerne at de skal sette pris på meg, på den måten jeg setter pris på de. Og hvis de ikke gjør det, da blir jeg skuffet. Jeg blir så himla skuffet, dere aner ikke. Hva har jeg gjort galt? Skulle jeg aldri ha gjort noe i det hele tatt? Jeg bruker all energien min på å være god nok for andre mennesker, når det egentlig bare er meg selv jeg trenger å være bra nok for. Og likevel forteller jeg alle at de må gi f i hva andre tenker om de. Jeg motsier meg selv. Det er bra det, Marika. Klapp på skulderen? Skjerp deg.

FullSizeRender-3 FullSizeRender

Jeg har lagt her hjemme syk i noen dager nå. Gikk glipp av tre dager skole, for at jeg skulle være hjemme, slappe av og bli frisk – men så har vel dere hørt om den fraværs grensen? Den som alle snakker om for tiden, som du kan lese om overalt i media. Den forbanna fraværs grensen. Den tar livet av meg. Jeg sliter, på samme måte som mange andre ungdommer også dessverre gjør, og den hjelper ikke på noen som helst måte. Jeg har ikke slappet av en eneste dag for å si det sånn, men det tror jeg vi tar en annen gang, for jeg har så vanvittig mye på hjertet om den fraværs grensen.

Høsten sniker seg sakte men sikkert innpå, regnet øser ned og luften blir kaldere. Jeg kjenner det får meg til å føle meg litt uvel. Jeg gruer meg til vinteren. Vinteren jeg aldri har vært noe glad i. Vinterdepresjonen. Jeg gruer meg skikkelig. Håpløst, akkurat hva det er. Bare gi meg litt tid dere. Jeg vet det er litt å be om, men jeg trenger bare en liten pustepause. Kroppen min trenger en pause. Takk.


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Noen ganger kjennes det ut som at jeg har kjærlighetssorg. Jeg har aldri hatt det før, men det er sånn jeg ser for meg at det føles. Som om noen har revet ut hjertet mitt og lagt det inn igjen litt uforsiktig, på en måte som gjør veldig vondt.

Noen ganger har jeg følelser jeg ikke klarer kontrollere. Som nå. Følelser jeg ikke vet hvor kommer fra. De som gjør vondt langt inn i hjerteroten og gir deg en klump i halsen fordi du prøver å ikke gråte. De følelsene som gjør deg usikker på hva folk tenker, og hva folk ser. De følelsene som noen ganger er så fin at det gjør vondt, som du ikke tror på fordi det nesten er for godt til å være sant.

Noen ganger har jeg så lyst til å sette ord på disse følelsene. Men de fleste gangene er det vanskelig. Hvordan skal jeg klare å fortelle om noe som kjennes så fjernt? Noe jeg ikke har kjent på før, og noe tankene mine velger å tro at ingen andre har kjent på før heller?

Jeg er flink å trekke meg unna hvis jeg blir redd. Det er ikke akkurat noe vanskelig å legge merke til. Noen ganger har jeg lyst til å gi mer, lyst til å si mer, men jeg trekker meg tilbake fordi jeg er redd for at det ikke er bra nok. Der vet jeg at jeg ikke er den eneste, men det er så fælt. Hvorfor gjør vi det? Hvorfor gjør jeg det?

Det er disse tingene som holder meg våken om natten for tiden. Spørsmålene uten svar, og følelsene jeg ikke har kjent på før. Jeg liker ikke å være usikker. Det gjør meg sliten på en måte jeg ikke helt klarer å forklare. Jeg trenger svar, og jeg trenger å vite hva som skjer. Hvis jeg ikke får vite gir jeg opp til slutt, og jeg orker ikke den følelsen igjen. Følelsen av håpløshet, kanskje.

 Hva om jeg egentlig bare rømmer fra tankene mine istedenfor å bare se de i øynene. Hva om jeg venter på svar, når jeg egentlig må lete etter de og finne ut av det selv. Hva om følelsene mine bare lurer meg.

Hva om. 


LIK FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

[ The ocean is everything I want to be. Beautiful, mysterious and free ]

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag har jeg ikke så veldig mye å skrive til dere. Eller, jeg føler ikke helt for det hvis jeg skal være helt ærlig. I dag har jeg en sånn dag hvor jeg lurer på hvorfor jeg blogger i det heletatt. Jeg legger så mye av meg selv i denne bloggen, så mange timer med arbeid ligger bak – men noen ganger føler jeg liksom ikke at det er helt nok. En sånn dag hvor jeg ikke er fornøyd med bildene og ikke har noe mer spennende å skrive til dere enn hva jeg hadde i går. Og dagene før det. En sånn dag hvor jeg lurer på hvorfor jeg gidder å ligge så mye arbeid og tid bak bloggen, når jeg aldri blir fornøyd uansett. 

Jeg elsker å blogge, det gjør jeg, men noen ganger blir jeg litt skuffet. Jeg kan bla gjennom andre blogger og tenke «åh, hun hadde mye finere bilder enn meg», «jeg kommer aldri til å bli så flink til dette som hun» og så videre. Det er helt latterlig, jeg vet, men jeg føler ikke bloggen min blir bedre, og da blir jeg vel bare mer og mer skuffet. Jeg forventer vel mer av meg selv, antar jeg. De derre forventingene. Fader altså. 

Jeg er ikke trist. Ikke lei meg. Men skuffet? Jeg vet ikke. Jeg trenger den mestringsfølelsen når det kommer til bloggen. Bloggen betyr så mye for meg, og uten den hadde jeg nok ikke vært den personen jeg er i dag. Jeg hadde nok aldri klart å åpne meg på samme måte som jeg har gjort, og jeg setter så vanvittig stor pris på det – men jeg føler fortsatt ikke at jeg gjør nok og bloggingen er en av tingene jeg virkelig vil klare. 

Haha, herregud. Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. Jeg bare håper at jeg, på en eller annen måte, vil bli bedre til dette. Om det er bedre blogging eller bedre til å tro på meg selv, det er ikke sikkert. Men jeg må hvertfall bli bedre. 

Jeg er perfeksjonist og i dag er vel en sånn dag hvor jeg kjenner litt ekstra på det. Jeg vet ikke.


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

SUNKISSED SKIN & BEACH HAIR 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er en helt annen atmosfære. Lokale mennesker. Noen ganger virker de litt irritert siden vi er turister, men jeg velger å tro at det er fordi de ikke er helt vandt til turismen enda. Bølgene som slår mot muren når vi går bortover gaten, et ukjent språk – ukjente mennesker. For første gang har jeg måtte tilpasse meg menneskene i utlandet, og ikke motsatt. 

I begynnelsen var jeg litt skeptisk. Et par butikker, ikke et særlig stort matutvalg, og en annen type mennesker – men jeg liker meg mer og mer. Syv dager igjen. Det blir fint å komme hjem. Jeg savner regndråpene, men jeg kunne fint vært her litt lenger. 

I dag er det storm. Eller, jeg vet egentlig ikke siden dette er forhåndsskrevet, men det var i hvertfall meldt storm til i dag. Hvor rart er det at jeg skriver dette nå, og i morgen når jeg poster det så driver jeg med noe helt annet? Ikke at det er så veldig mye å finne på her, men jeg liker det. Jeg liker forandringer – og dette er en stor forandring fra hjemme. En stor forandring fra de reisene vi har hatt før. 

Brunfargen har begynt å komme seg. Jeg er kanskje litt solbrent, men det gjør meg egentlig ingenting. Jeg føler meg bedre med solkysset hud. Jeg føler meg litt mer selvsikker da. Om det er en bra ting eller ikke, det vet jeg ikke. Men sånn er det. Nok en ting som er rart.

Å reise gjør meg godt. Nye ting, litt stueforandring. Nye mennesker, en annen kultur. Jeg lytter, lukter og kjenner. Jeg lærer. Det er store forskjeller. Jeg trenger å se det. Jeg trenger å se at ikke alt er slik som vi har det hjemme i Norge. Jeg trenger å se forskjellige typer mennesker og kulturer, prøve ut ny mat, og gjøre ting som jeg kanskje ikke har tørt tidligere. Det er dette jeg trenger akkurat nå, og det er dette jeg vil gjøre resten av livet. Noen ganger vil jeg få meg en positiv overraskelse, andre ganger kan det hende jeg blir  skuffet. Men alt er vel vakkert på sin egen måte? Alt har sin sjarm. Reise. Jeg elsker å reise. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

Okei, nå skal jeg prøve å skrive det som det er. Dere vet hvordan jeg har skrevet så mye om det å miste seg selv? At jeg tror på det at man må miste seg selv før man finner ut hvem man er? Den tanken hjemsøker meg. Jeg har vært på det stedet hvor jeg ikke hadde en eneste anelse om hvor jeg skulle gjøre av meg eller visste hvem jeg var. For omtrent et år siden mistet jeg meg selv helt. 100%. Siden det har jeg bygget meg oppover, og selv om jeg fortsatt har vært usikker på hvem jeg er – og er usikker på hvem jeg er, så har jeg følt at det i det minste har forbedret seg. Jeg har fått bedre selvtillit og lært meg å gi litt f i hva andre synes og mener. Jeg har lært meg å tenke for meg selv, og stå for mine meninger. Jeg har også lært at omtenksomhet, høflighet og et godt hjerte vil få meg lengre enn popularitet.

Men de siste dagene har jeg kjent litt på den følelsen igjen. Følelsen av å være fortapt. Jeg har så mye å glede meg til de neste dagene, men jeg føler meg egentlig litt likegyldig til alt, og ikke minst er jeg sint og skuffet for at jeg lar meg selv føle det sånn. Jeg kjenner på en følelse jeg ikke har kjent på lenge. En følelse av å miste seg selv. Og vet dere hva? Jeg er så redd. Jeg er så ufattelig redd for at jeg skal havne der nede på bunnen igjen. Jeg vil ikke komme dit. Jeg vil aldri se det stedet igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse siste dagene har vært ganske fæl for å si det rett ut. Jeg har prøvd å gjøre ting som skal få meg til å tenke på noe annet, men den ene tanken følger meg. Jeg vil så gjerne være positiv og gjøre mitt beste på alle fronter, men hodet mitt har bare sluttet å fungere. Kroppen min verker.

At skolen snart begynner igjen hjelper ikke så veldig mye heller. I begynnelsen nektet jeg å gå på videregående, jeg ville ikke. Så ble jeg litt mer positiv til det og tenkte at jeg i det minste kunne klare å fullføre ett år – og jeg har fortsatt det målet, men jeg vet at grunnen til at jeg plutselig ble så positiv om det var fordi jeg ikke ville takle problemet. Istedenfor å innse at jeg faktisk må tilbake på den skolebenken, så bare dyttet jeg det vekk ved å være positiv om det. Jeg håpte at det ville gjøre at alle snakket mindre om det. Det fungerte, men nå har jeg den tanken på skuldrene også. Jeg har innsett for meg selv at om noen uker så skal jeg tilbake på den skolebenken. Jeg skal gjennom det fengselet en gang til, og det knyter seg i magen. Klumpen vokser seg større og større for hver dag som går, og jeg kjenner på den følelsen av at jeg har mistet meg selv. Den følelsen jeg er så redd for. Den følelsen jeg hadde etter første uken på ungdomsskolen.

De siste ukene har jeg mistet helt mål og mening med hva som egentlig er poenget med dette livet. Misforstå meg rett, jeg er evig takknemlig for det jeg har. Familien min og vennene mine har vært de beste støttespillerne, og jeg elsker dem for det. Men jeg vet ikke hvem jeg er, og da sliter jeg med å forstå hvordan de gjør det. Den følelsen jeg har inni meg hver kveld når jeg ser ut vinduet i mørket, det er en følelse jeg ikke klarer å beskrive. Hvis jeg hadde prøvd ville det  hørt omtrent slik ut: «Følelsen av tomhet og ubevissthet. Følelsen av ikke tro på noen verdens ting, og følelsen av å genuint lure på om du er en ekte person. Å lure på hvorfor universet er skapt, hvorfor vi eksisterer – og hva som er forskjellen på å eksistere og leve. Spørsmålene om hvorfor jeg er slik som jeg er, og hva som er meningen med disse følelsene. Følelsen av å ikke vite noen ting, men samtidig være sikker på alt.» Slik ville jeg beskrevet det hvis noen spurte, men jeg føler fortsatt ikke at det blir helt riktig. For det er ikke akkurat slik jeg føler. Det er så mye mer. Det gir så mye mer mening inni dette lille hodet mitt. Jeg skulle ønske dere alle visste, men jeg unner ingen denne følelsen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg er redd for at jeg setter meg mål som er for høye. Jeg er livredd for hvordan fremtiden min kommer til å se ut. De siste årene har jeg følt, uansett hvor teit det høres ut, at det er noe annet for meg. Jeg har vært overbevist om at jeg en dag kommer til å gjøre det jeg vil, og leve ut de drømmene jeg har ønsket meg. At det finnes noe større for meg. Noe mer enn denne ubevisstheten og disse tankene. Jeg er en drømmer, men jeg holder på å ta livet av de drømmene nå – fordi jeg er usikker på om jeg bare har løyet til meg selv. Hva om det ikke er noe for meg der ute? Hva om jeg oppnår drømmene mine, men blir skuffet fordi det ikke ble slik jeg trodde allikevel? For ca. et halvt år siden var jeg sikker på at jeg var en av de personene som kunne klart meg helt fint uten å gå på videregående, fordi jeg var sikker på at det ikke er det som er meningen for meg. Nå sitter jeg her på rommet mitt, jeg vet at jeg skal stille opp på første skoledag, og at jeg skal gjøre mitt beste – fordi det er akkurat hva folk har fortalt meg at jeg bør gjøre.

For noen uker siden tenkte jeg at jeg i det minste kunne prøve, og kanskje kunne jeg til og med fullføre hele første året. Jeg tenkte også at hvis jeg ikke skulle klare det så hadde det ikke gjort noen ting, fordi jeg skulle nok finne meg en annen vei uansett. Jeg var overbevist om at jeg kom til å klare meg uansett. Men nå? Hva hvis jeg ikke klarer det første året, de første ukene, eller hva om jeg faktisk ikke klarer de første dagene en gang? Da er alt håp ute for meg. At menneskene rundt meg har klart å påvirke meg så mye det er skremmende. Selvfølgelig bør jeg gå på videregående, men jeg kan med hånden på hjertet si at skolen har tatt mer fra meg enn den har gitt meg – og da føles det plutselig ikke riktig lenger. 

Jeg tror helt ærlig at skolen ikke er for alle. For all del, dere som vil faktisk vil gå og ønsker å lære om alt det man lærer på en skole, kjør på! Men for oss eventyrlystne, drømmere og tenkere. For meg selv – hvorfor skal du tilbringe enda flere år på en skole hvor du blir tvunget til å sitte på ræven, når du uansett ikke får med deg noen ting? Når det eneste du lærer er hvordan det er å føle seg redd og usikker. For det er nettopp det jeg gjør. 

Frykten for å miste meg selv igjen er stor. Større enn noe annet jeg har vært redd for. Jeg klarer ikke å gå gjennom det igjen. Jeg kan ikke miste kontrollen over meg selv igjen. Jeg har gått rundt å håpet på at dette bare er en av mine dårlige perioder, og at det kommer til å bli bedre om noen dager, eller en ukes tid. Det kan godt hende, men jeg kjenner igjen denne følelsen, og det er ikke den jeg pleier å få når jeg er inni en dårlig periode. Dette er den følelsen jeg hadde hele sommerferien før jeg begynte på ungdomsskolen, og årene etter. Jeg er redd for at alt begynner fra start igjen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det gjør jeg ikke selv engang, men jeg trenger å få dette ut. Jeg trenger å skrive. Jeg trenger å skrive, uten å tenke samtidig. Jeg trenger at hendene mine prøver å sette ord på det hodet mitt ikke kan. Jeg har prøvd så hardt å få dette sagt, i håp om at det vil lette noen kilo fra skuldrene mine. 

Jeg vil så gjerne – jeg vil  gjerne bare gi meg et selv et slag i skulderen og si «ta deg sammen Marika» og så klare det. Jeg vil så gjerne klare å fullføre det ene året på videregående, det er i hvert fall det jeg prøver å si til meg selv. Jeg vil så gjerne finne meg selv. Søren heller, jeg er så lei de ordene nå.

Jeg er lei av å ikke forstå, lei av at andre ikke forstår. Jeg er skuffet over meg selv som lar disse følelsene påvirke meg. Jeg trodde at jeg hadde blitt sterkere nå, at å miste meg selv ikke ville gjøre like vondt andre gangen. Jeg er livredd. Jeg er sint, skuffet, lei meg, redd og alt annet på samme tid. Jeg kan ikke miste kontrollen nå. Ikke gjør det mot meg.

Jeg er redd for å trykke på publiser knappen. Det er jeg vel egentlig alltid, men i dag er det litt verre. Husk at jeg deler dette med dere fordi jeg vet at det er andre som sikkert kjenner på noen av de samme følelsene, og jeg vil ikke at noen skal  føle seg alene. Jeg vil ikke føle meg alene. Bloggen har ikke vært slik jeg ønsker den skal være de siste ukene, men dere må bare gi meg litt tid. 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

 

Du var så klar for å skrive ned hva som foregår oppe i hodet ditt, men så forsvant der med en gang du la fingrene på tastaturet, ikke sant? For fem minutter siden la du med halve dynen over deg, usikker på om du var varm eller kald. Nå sitter du oppreist med et lys fra dataskjermen som svir i øynene dine bare fordi du ville skrive. Klokken er snart tre på natten, du burde sove. 

Hva er det egentlig du tenker på? Er det så mye at du ikke klarer å sette ord på det? Ikke si du skal begynne å fortelle om det tankekaoset der nå. Du må sove, men du sitter fortsatt å lurer på hva du skal skrive. Du vet hva du vil skrive, men du klarer ikke å sette ord på det. Det er en sånn følelse. En sånn som du ikke helt forstår selv.

Nå gjør du det igjen. Du stirrer tomt ned på tastaturet, mens du håper at ordene skal komme til deg. Kanskje du må vente litt til, eller kanskje ikke, for i går skrev du et innlegg om at vi bruker hele livet på å vente. Kanskje du bør la vær da. Ikke motsi deg selv. 

Nå er klokken tre. Du bør sove, hører du? 

collage

Du jobber så hardt med det du brenner for, men flere ganger for dagen lurer du på hva som er vitsen. Flere ganger om dagen har du lyst til å gi opp. Du er på grensen til å gi opp. Fordi du sammenligner deg med andre? Kanskje. Fordi du lurer på hvorfor du i det hele tatt gidder når du uansett ikke blir like flink som de beste uansett? Ja. 

Du spør deg selv flere ganger for dagen hva som er ekte. Det spørsmålet kommer til å følge deg resten av livet. Du kommer i hvertfall ikke til å få svar på det med det første. Ingen vet, vet du. Du lurer på hvordan i huleste du skal komme deg ut av denne boblen. Hvordan de neste årene av livet ditt kommer til å se ut. Du er redd, spent, glad og trist på samme tid. Du er den stormen fanget i en liten regndråpe. 

Du gråter fordi du er glad for at autister kommer seg ut døren for å spille Pokemon go. Det så du på nyhetene i dag, ikke sant? Folk sier du har et stort hjerte, at du bryr deg om andre. Kanskje til og med litt for mye noen ganger. Du hater når folk syns synd i deg og du har en samvittighet litt for stor. Men noen ganger er du likegyldig til alt og alle. Noen dager er du hard som stein. Du stenger følelsene inne. Du er redd. Er det det du er? 

collage

Du venter på at noe i livet ditt skal skje, slik at du kanskje begynner å skjønne ting. For du sliter med det, gjør du ikke? Du sliter med å forstå. Hvorfor er ting slik som de er? Er det meningen, skjebnen kanskje? Nei. Ja. Du er usikker. Du er ofte usikker. Redd for å gjøre feil. Du må alltid dobbelsjekke, bare sånn for sikkerhetsskyld. Du er redd for hva folk vil si hvis du gjør feil. Du er redd for din egen reaksjon. Som om vinteren – du gjør hva som helst for å unngå å skli på isen. Ikke fordi du er redd for  å falle, men fordi du er usikker på hvordan du skal reagere. 

Du skriver. Du skriver flere sider, men så trykker du lett på angre knappen og alt forsvinner. Ikke husker du det senere heller, for hukommelsen din er ikke noe å skryte av. Det plager deg, det vet jeg. Du husker ikke hvem du var når du var liten. Du husker såvidt hvem du var for noen måneder siden. Er det derfor du skriver, fordi du er redd for å glemme? Kanskje det ikke er meningen du skal huske. Kanskje det er en del av spillet. Kanskje du er hovedpersonen i en bok som noen leser nå. Kanskje du er en brikke i et spill. Kanskje du aldri vil klare å finne ut hva du er, hvem du er. 

Den siste bekymringen du har nå. Er dette halvhjertet? Nei, dette er deg. Dette er hele hodet ditt nå, brettet ut og skrevet ned på et papir. Eller en datamaskin er vel mer riktig. Dette er inni ditt hode, nå, klokken halv fire om natten. Så godt som det kan bli. 

Er dette halvhjertet?

04:01
KJÆRE HJERNEN MIN,
NÅ MÅ DU SOVE

 


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

INSTAGRAM – @MARIKABENTZEN

(VI = JEG, MEN JEG ER GANSKE SIKKER PÅ AT JEG IKKE ER DEN ENESTE)

Vi venter. Vi venter hele vinteren på sommeren, og når sommeren endelig er der har vi nedtelling til sydenturen. Når sommeren er over venter vi til det er høstferie, før vi venter på vinterferien og så jul. Etter jul venter vi på nyttår. Vi feirer at det er ett nytt år, for å så vente. Vi bruker hele livet vårt på å vente. Noen ganger blir vi skuffet også, for det ble ikke sånn som vi hadde ventet oss.

Vi angrer. Vi angrer på at vi ikke øvde bare litt ekstra til den prøven. Vi angrer på at vi ikke gjorde den ene tingen som vi alltid har hatt lyst til å gjøre, fordi vi var redd. Vi angrer på at vi brydde oss om hva menneskene rundt oss synes, og vi angrer på at vi brydde oss om alle menneskene rundt oss. Vi bruker hele livet vårt på å angre, og anger er ikke den beste følelsen å sitte igjen med.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi bekymrer oss. Vi bekymrer oss for hva andre tenker. Vi bekymrer oss for om vi er god nok. Vi bekymrer oss for alle menneskene rundt oss, for at de alltid skal ha det bra. Musklene i kroppen er anspent til enhver tid – fordi vi bekymrer oss. Vi bruker hele livet vårt på å bekymre oss. Når skal det ta slutt?

Vi utsetter. Vi utsetter avtaler. Vi utsetter møter, treninger og tid. Vi utsetter å pakke ut av kofferten etter en reise. Vi utsetter å rydde rommet fordi vi er sliten. Vi orker ikke. Vi bruker hele livet vårt på å utsette ting. Til slutt går vi tom for tid, og noen andre må gjøre det for oss.

Vi stenger oss inne fordi vi er redd. Vi lar heller vær å si noe isteden for å si feil. Vi har så mye å si, men vi er tom for ord. Vi tenker, men vi forstår ikke. Vi tar på oss den forbanna flytevesten, men vi synker allikevel. Vi stenger oss inne når alt vi vil er å komme oss ut. Vi prøver, men vi gir opp. Vi gjør som alle andre, fordi vi tror det er sånn det skal være. 

Vi dør. 

Når skal vi begynne å leve?