Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev


jif

På lørdag fikk jeg satt på vippeextentions igjen, og i går fikk jeg negler. Jeg elsker hvor mye bedre jeg føler meg av bare noen småting som dette. Vippene er geniale å ha når jeg drar til syden på lørdag, og det samme gjelder vel egentlig neglene. Jeg elsker å bare stå opp om morgenen og være klar til å dra ut døren!

Ellers har jeg vært en tur hos legen igjen i dag for å få sjekket kjeven min. Den låser seg hele tiden, og jeg har ikke klart å gape ordentlig siden januar. Jeg hadde time kvart over åtte, og måtte stå opp i syv-tiden. Det var ikke så lett som jeg håpte, haha. Jeg krysser fingrene for at jeg snart finner ut av hva det er! Senere drar jeg på senteret sammen med mamma, Sanne og Leah. Vi skal hente mormor på veien også, før vi drar bort dit og kiker litt. Ellers er det vel ingenting mer spennende som skjer i dag. I morgen skal jeg på kino med rine og se Bad neighbours 2, men det kommer vi tilbake til. Vi snakkes!  


JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

Ukens tanke: Jeg tok meg selv i å gråte stille i baksetet i bilen for noen dager siden. Den siste uken har jeg virkelig tenkt over hvor heldig jeg faktisk er! Jeg har alt jeg trenger, og litt mer ♥

Ukens craving: Jeg har ikke hatt noe spesiell craving denne uken.. tror jeg. Kanskje pepsi max, men det craver jeg hele tiden, så jeg vet ikke om det teller?

Ukens opptur: Hm, jeg tror det må bli hytteturen fra mandag til onsdag. Rine, Lene, Amalie og jeg dro på hytten i tre dager. Vi badet, spiste, spilte brettspill og bare slappet av. En fin hyttetur med tre av favorittmenneskene mine.

Ukens nedtur: Været. Får jeg lov til å si det? Regnet her i Bergen har bøttet ned i flere dager nå. Det er utrolig vakkert, og en god grunn til å bare slappe av se en film eller to, men jeg hadde vel ventet meg litt sommer nå i ferien – slik at vi kunne dratt på stranden, eller bare ut av huset uten å bli klissvåt. Jeg elsker regnet, men jeg er veldig glad i solen også.

Ukens lættis: Hm, jeg tror det må være på hytten når vi spiste middag og vi kom med mange morsomme «puns» (haha?). Vi holdt på å le oss i hjel, og det endte opp med brus på hele bordet.

Ukens låt: «Woke the f*ck up – Jon Bellion»

Ukens flause: Jeg er en person som vanligvis blir flau av det meste, men jeg kan faktisk ikke komme på noe som har gjort meg flau denne uken. Men så har jo jeg hukommelse som en gullfisk da..

Ukens øyeblikk: For noen dager siden når jeg satt i bilen med mamma og alt jeg kunne høre var regnet som slo ned på rutene. Det er noe spesielt med regnet.

Skrivingen min har gått litt langsommere, og jeg får bare et par setninger ned på papiret. Det er rart, for det er alltid et eller annet som foregår i hodet mitt som jeg trenger å skrive ned. Men ikke i dag. Ikke de siste dagene forsåvidt. 

Regndråpene slår på ruten. Det har regnet i mange dager nå, men jeg liker det. Jeg klager for mye på at det regner, når jeg egentlig syns det er vakkert. Det er fascinerende. Hvorfor klager jeg? 

Hodet mitt er litt tomt om dagen. Jeg er vandt til at det er stappet av tanker, bekymringer og bare masse annet rot som ikke hører til der, men de siste dagene har jeg ikke følt så mye på det. Jeg vet ikke om det skremmer meg eller om jeg syns det er en fin følelse. Uvant er det hvertfall. Litt rart kanskje. 

Jeg har ikke gjort stort de siste dagene. Det er ikke mye å finne på. Dagene går ikke akkurat fort, og jeg kjeder meg vel litt. Det er på sånne dager tankene pleier å storme i hodet mitt. Men det har de ikke gjort. Kanskje jeg bare kjeder meg så mye at jeg ikke engang gidder å bruke energien min på tanker eller bekymringer. 

Jeg har en eneste bekymring, og det er faktisk frykten for å bli kvitt angsten. Jeg skulle nesten hatt et kodeord på den, for jeg begynner å bli lei det ordet nå. Men jeg er så redd for hva jeg er hvis jeg ikke har den. Hvem er jeg uten angsten? Jeg sier jeg ikke tenker, men så gjør jeg vel det allikevel. Kanskje det er på tide å sove. 

Jeg gleder meg til følelsen av å våkne midt på natten for å sitte meg i bilen og kjøre til flyplassen. Jeg gleder meg til å sitte meg i flyet på lørdag, se verden under meg og bare kjenne på følelsen av å leve igjen. Og så gleder jeg meg til å komme frem, kjenne på en annen luft og bare slappe helt av. Jeg tror det er akkurat det jeg trenger nå. 

God natt. x 

 

– Reise. Jeg drar til Kreta med Sanne, mormor og morfar på Lørdag (!!) og når vi kommer hjem etter en uke i Kreta så blir det litt mer enn en uke hjemme før familien drar til Kroatia i 2 uker! Jeg har sikkert sagt det altfor mange ganger allerede men jeg sier det igjen: jeg gleder meg skikkelig! Å reise gjør virkelig noe med meg, og jeg gleder meg til å kjenne på den følelsen igjen. Jeg er så heldig ♥

– Slappe av. Nei, jeg skal ikke kaste bort ferien min på å ikke gjøre noen ting – men å slappe av innimellom er så utrolig viktig for meg. Jeg blir veldig fort sliten når det skjer ting hele tiden, så jeg trenger litt alene tid av og til. Ikke minst må jeg jo slappe av slik at jeg er klar til å begynne på skolen igjen, uten å være helt utslitt. Så det blir nok mye lesing av bøker og litt filmkvelder når jeg ikke helt føler for å gå ut av huset å finne på noe.

– Utfordre meg selv. Det er et eller annet som skjer med meg om sommeren dere. Jeg vet ikke om det bare er et slags lykkerus for at det er ferie, men jeg tør mye mer. Hvertfall denne sommeren, så langt,  har jeg slappet helt av og bare brydd meg veldig lite om hva folk rundt meg syns. Jeg tok til og med en sakte moonwalk over overgangsfeltet ved senteret, mens det var masse biler der fordi mamma utfordret meg. Haha, teit eksempel, men samtidig er det noe jeg aldri hadde gjort for noen måneder siden. Bare en så liten, teit ting gir meg følelsen av å leve. Jeg elsker det, og skal fortsette med å utfordre meg selv på den måten fremover. Det er så gøy å le av i etterkant!

– Bli kjent med noen nye mennesker. Jeg vet ikke hvem enda, men jeg har lyst å bli kjent med litt nye folk. Misforstå meg rett, jeg er ikke lei de menneskene jeg har rundt meg nå – men det er alltid kjekt å bli kjent med noen nye også. Dette kan jeg vel egentlig legge under «utfordre meg selv» punktet også, da det er en stor utfordring for meg og bli kjent med nye personer, men denne sommeren skal jeg bli kjent med minst en person.

– Trene. Jeg trener ikke lenger fordi jeg føler andre forventer det av meg, eller fordi jeg vil se bra ut for noen. Jeg trener fordi jeg føler meg så mye bedre med meg selv, og ikke minst har blitt veldig glad i det. Hvis jeg har en dårlig dag, så er det veldig deilig å dra bort på treningssenteret, eller bare ut på en joggetur. Bekymringene og tankene forsvinner helt de timene jeg trener, og selv om det kan være vondt og forferdelig noen ganger, så gir det meg så utrolig mye – derfor skal jeg trene i sommerferien. For min egen del!

Hva er sommerplanene dine?

JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

Så kjekt å høre at mange av dere liker denne nye bloggen! Jeg blir så glad når jeg hører at dere liker den også, for det er jo tross alt dere som skal klikke dere inn hit og lese.

På bildene over ser dere hvordan jeg har sittet å jobbet med blogg og mail både i går og i dag. Og vet dere hva? Jeg elsker det! Da jeg startet å blogge hadde jeg ingen anelse av at bloggen ville bli en så stor del av meg – en så vanvittig viktig ting i livet mitt. Om jeg kunne blogget for resten av livet og levd på det så hadde jeg gjort det, uten tvil. Dessverre er det nok ikke så enkelt, for det skal virkelig mye arbeid til for å få denne siden opp og frem, men jeg tar det steg for steg – så får vi se hvor langt jeg kommer!

Jeg har planlagt litt innlegg for den neste uken slik at jeg har masse å poste til dere før jeg reiser til Kreta tidlig neste lørdag.
Herregud som jeg gleder meg! Den siste tiden har jeg virkelig fått et annet syn på livet, så jeg er klar for å se ting fra en litt annen vinkel enn det jeg har gjort før. Det jeg prøver å si er vel at jeg skal leve litt mer. Leve i nuet og gi litt slipp på alle bekymringer og tanker. Jeg gleder meg hvertfall masse til å reise igjen. Ikke bare til å komme dit, men også hele opplevelsen som kommer med. Dere skal få være med dere også, så følg med!

Jeg ønsker dere alle en fin helg!

JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal starte dette innlegget. Skal jeg bare fortsette å blogge som vanlig eller skal jeg introdusere meg på nytt, siden dette er en helt ny og tom blogg? Jeg tror jeg velger sistnevnte.

Jeg er en gammel sjel i en ung kropp, som ikke helt har funnet sin plass i verden enda. Bloggen, eller dagboken min som jeg liker å kalle den, følger meg gjennom oppturer og nedturer og er med meg på veien til å finne ut hvem jeg egentlig er.

For hvem er egentlig Marika? Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan.

Jeg heter Marika Bentzen, er 15, snart 16 år og kommer fra Bergen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg vil enda, eller hvor jeg skal men jeg prøver å ta en dag av gangen. Livet mitt består av skole, venner, familie og egentlig bare det vanlige – men sammen med det har jeg også en god del andre ting i livet mitt. Både gode og vonde, som dere vil få lese om her på bloggen min. Jeg skal vise dere min hverdag, uten filter, helt upyntet og ærlig. Dette er meg.

Jeg elsker mote! Mote er noe jeg har vært interessert i lenge, og jeg har alltid likt å eksprimentere med nye klær. Jeg vil beskrive stilen min som veldig enkel og komfortabel. Jeg kommer til å poste masse antrekksbilder framover og håper jeg kan inspirere hvertfall en av dere innen mote. Eller kanskje dere inspirerer meg?

En annen ting dere kommer til å få lese en del om er hverdagen min med angst og depresjoner. For meg er skriving terapi, så jeg skriver ned alt jeg tenker og deler det her i «dagboken» min. Målet mitt er å kunne hjelpe andre med det jeg har erfart og det jeg opplever, og derfor velger jeg å være så åpen om det. Igjen helt upyntet og ærlig.

Det kommer også til å dukke opp andre ting innimellom, men dette er hovedsakelig de tingene dere kommer til å lese mest om, og jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang! Det er rart å plutselig begynne helt fra start igjen, men det er også utrolig deilig på samme tid. Jeg elsker blanke ark, like mye som jeg elsker å fylle de inn. Velkommen til bloggen min – livet mitt, hodet mitt og en ny start!

JEG HADDE SATT STOR PRIS PÅ OM DU LIKTE FACEBOOKSIDEN MIN HER.

 

Av Majken Jekthammer

url.jpg
Marika Bentzen (16) gikk fra å være en selvsikker jente med store drømmer, til å miste seg selv helt.

Bergen, oktober 2014. Marika åpner seg opp og skriver om angsten på bloggen for aller første gang. For første gang er hun åpen og ærlig om forandringene i livet. Til og med mor og far skal få vite nå.

Det er midt på natten. Marika sitter å skriver sin ufiltrerte sannhet fra pikerommet. Hun har truffet bunnen. Aldri før har hun vært så lagt nede og så redd.

Hun vil at folk skal vite hvorfor hun ikke er på skolen. Hvorfor hun er så stille og sjenert uten at de trenger å gjette seg til hva som er galt. Hun vil ikke at noen skal synes synd på henne. Samtidig er Marika redd, redd for hva folk vil si og tro om henne.

Med hjertebank trykker hun på publiseringsknappen. Like etterpå sletter hun innlegget i frykt, hva vil mamma og pappa si? En uke senere er innlegget ”Klump i halsen” postet igjen.

– Det var veldig stort for meg. Ikke bare å dele det, men også all responsen jeg fikk i etterkant, sier Marika.

Over 4000 mennesker leste innlegget ”Klump i halsen” og nesten like mange la igjen respons. Jenter som kjente seg igjen i situasjonen åpnet seg opp og delte erfaringer. Flere mødre sendte fortvilte eposter, og spurte om Marika kunne ta kontakt og snakke med døtrene deres.


Panikkanfall

Marika legger seg i sengen og prøver å sove. Rommet hennes er mørkt, og hun er egentlig ikke så veldig trøtt. Da begynner tankene å surre. Hun lurer på om vil klare å komme seg på skolen neste morgen, og på hva som vil skje hvis hun ikke gjør det. Hun tenker på fremtiden, vil hun få en god fremtid? Pusten går tyngre og tyngre.Til slutt har hun lyst til å skrike, rope på mor og far, men det går ikke. Hun føler seg fanget og tårene renner. Sengetøyet hennes er helt vått av svette. Hun har panikk.

url.jpg
Ny hverdag

Marerittet startet på slutten av barneskolen. Marikas personlighet forandret seg. Hun trakk seg mer og mer tilbake. For første gang turte hun ikke å snakke høyt i klassen. Følelsen av å være mislykket, alene og redd tok over.

Første skoledag på ungdomsskolen gikk bra, men bare etter en uke ble hun redd for å gå på skolen. Ny skole, ny klasse og nye lærere. Den sosiale angsten bygde seg opp. Hun var ikke selv bevisst på hva som foregikk i tankene hennes. Selv trodde hun at hun bare var dum og sjenert. Hun ante ikke at hun hadde fått angst.

Marika startet med unnskyldninger for å slippe å gå på skolen. Hun løy til lærere, mor og far. Hun var redd for hva andre tenkte og syntes om henne

En lærer merkertil slutt noe som ikke stemmer, og trekker Marika til siden. Tankene strømmer igjennom hodet. Er det noe galt med meg? Skal hun kjefte på meg? Er jeg forlite aktiv i timen? Hun skjelver. Til Marikas store overraskelse, spør læreren med en rolig stemme ”Trives du på skolen?”. Alt hun vil er å skrike. Høyt. Men hun tvinger fram et ”Nei”.

Sammen med skolens rådgiver finner de ut at de skal kontakte BUP (Barne-ogungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Skolen tilrettelegger bra, og tross for høyt fravær og sykdom kommer Marika seg gjennom ungdomsskoleårene.

url.jpg


Mellomste i søskenflokken

– Da jeg vokste opp var storesøsteren min syk, og naturligvis gikk det meste av oppmerksomheten fra foreldrene mine til henne. Da hun begynte å bli frisk, fikk jeg en lillesøster som i hvertfall trengte oppmerksomhet. Det var vanskelig å være ”dritten i midten”, forteller Marika.

Hun har lenge følt seg annerledes. Hun trives best i eget selskap og vil gjerne sitte alene med en bok når andre foretrekker en fest. Ingen dager er like, og depresjonen går i bølger.

Noen dager kan hun ha vanskelig for å trå utenfor døren, møte nye mennesker og komme seg på skolen. Andre dager kan hun føle seg alene i et rom fylt med mennesker.


Fikk profesjonell hjelp

Å snakke med foreldre og familie og åpne seg om angsten var lenge veldig vanskelig. Hun tenkte på hvordan hun kunne få sine nærmeste til å forstå henne, når hun skrev på bloggen – før hun la den ut for hele verden. 

Marika startet på BUP, men hun hadde vanskelig for å fortelle muntlig. Hun var redd for å si alt hun tenkte, og sa gjerne ting som ikke stemte. Hun foretrakk heller å skrive. 

– Den første tiden gikk vi igjennom et program som jobbet med selvtilliten. Dette traff meg ikke helt og jeg klarte ikke å åpne meg opp, forteller Marika. 

Etter hvert fikk hun ny psykolog og ting endret seg. 

For foreldrene til Marika har det vært vanskelig å forstå. 

Bergen, mars 2016. Marika forteller til foreldrene hvordan hun tenker og føler. Hun får god hjelp av to psykologer på BUP. Først snakker hun med sin psykolog, og mamma og pappa med en annen. Etterpå samler de seg og hun fortalte at hun hadde det vanskelig.


”En dag skal jeg føle meg levende igjen. Den dagen skal jeg smile, og tårene kommer til å renne nedover kinnene mine. Ikke fordi jeg er sliten og lei, men fordi jeg er glad.”
-Marika på bloggen sin


Folk er forsiktige

Marika forteller om hvordan mennesker rundt henne begynte å behandle henne annerledes, etter hun åpnet seg om angsten.

– Jeg har aldri blitt direkte avvist på grunn av angsten, men jeg merker godt at folk er veldig forsiktig med hva de sier til meg, sier Marika.

Ofte sier folk også unnskyld til henne, i redsel for å ha sagt eller gjort noe feil. Hun har fått høre at det er vanskelig for eksempel for klassekamerater, å bli kjent med henne. Fordi de er redd for å si noe galt eller fornærme henne.

Marika er ikke den personen som roper høyest og snakker mest. Hun er den stille typen. Derfor er det vanskelig for andre å vite hvordan hun er som person, og mange tør ikke å ta kontakt. Dette synes hun er veldig trist, for innerst inne er hun jo en veldig åpen og ærlig person som ikke bryr seg om at noen sier noe ”feil”.

– Av og til kan jeg føle meg veldig plagsom. Jeg må hele tiden spørre om noen av vennene mine kan betale noe i kassen for meg. Eller spørre læreren om noe for meg, fordi jeg ikke tør selv, forteller Marika.

Hun har alltid vært redd for å miste nære venner, men de har alltid tatt godt vare på henne.

Nye drømmer

Marika har fått nye drømmer. Nå vil hun skrive en bok. En bok som kan hjelpe andre til å forstå både henne og andre personer i hennes situasjon. Den skal være veldig personlig, og hun skal ikke legge skjul på noe. Hun drømmer også om å kunne leve av å hjelpe andre med sine erfaringer og opplevelser.

– Det hjelper meg å hjelpe andre, sier Marika.